Båndmungo

Båndmungoen (Mungos mungo), også kjent som sebramangust, er en sosial art av mungo som er vanlig over store deler av Afrika sør for Sahara. Som alle mungoer har de korte bein, samt en lang kropp og hale. Fargen varierer fra mørk brun i fuktigere områder til en lysere farge i tørrere områder. De er lette å kjenne igjen på de karakteristiske stripene på ryggen. På føttene har de lange sterke klør tilpasset graving. Båndmungoer kan nå en kroppslengde på 30-45 cm og kan veie 1,5-2,25 kg. Halen kan nå en lengde på 15-30 cm.

Båndmungoer foretrekker åpne habitater og er ofte å finne på savanner, i åpne skoger og gressletter. De foretrekker å holde seg nær vannkilder, men de kan også bli funnet i tørrere områder. De lever i hi og forlatte termittuer blir ofte brukt som bolig. De benytter også andre skjulesteder, som for eksempel steinrøyser, kratt og raviner. En gruppe vil ha flere hi innenfor sitt territorium og vil normalt holde seg på ett sted i to til tre dager før de beveger seg til neste.

Båndmungo er en av kun tre sosiale mungoarter og lever hele livet i grupper på 7-40 individer. Gjennomsnittlig gruppestørrelse er på rundt 20. Individer innenfor en gruppe er sjeldent aggressive mot hverandre og det er ikke noe strengt hierarki. Mellom hunnene i en gruppe vil de eldste individene være mer dominante enn de yngre. Eldre hunner kommer i brunst tidligere og får ofte større kull. Når en gruppe blir for stor vil de eldre hunnene, samt også hanner, jage bort underordnede og yngre hunner. Disse unge hunnene blir deretter tvunget til å starte en ny gruppe sammen med underordnede hanner. Aggresjon mellom hanner foregår kun under parringstiden. Når to rivaliserende grupper av båndmungo møtes, bryter det ofte ut voldelige kamper. Disse kampene kan føre til død og alvorlige skader på enkeltindivider. Under slike territorielle konflikter er det ikke uvanlig for hunner i brunst å pare seg med hanner fra den rivaliserende gruppen.

En gruppe båndmungoer leter samlet etter mat, men vil fange og spise byttedyr individuelt med mindre de møter tøffere motstand, som for eksempel store giftslanger. Enkeltindivider vil normalt fange og spise virvelløse dyr, små krypdyr og fugler. De vil også spise egg fra både fugler og reptiler. Letingen etter mat foregår for det meste på morgenen og utover ettermiddagen. Under de varmeste timene på dagen finner de ofte et skyggefullt sted hvor de hviler. Båndmungoer vil bruke luktesansen til å spore opp byttedyr og vil bruke sine lange klør for å grave dem ut fra hull i bakken eller hulrom i trær. Det er ikke uvanlig å finne båndmungoer nær ekskrementer fra store pattedyr, da det tiltrekker gjødselbiller og andre virvelløse byttedyr.

Her er en video av en gruppe båndmungoer som leter etter mat:

Hunndyr kommer i brunst igjen ti dager etter fødsel. En til tre dominante hanner vil da prøve å beskytte hunnen fra konkurrerende hanner, samtidig som de vil forsøke å pare seg med henne. Dominante hanner parer seg med flest hunner og vil tilbringe 2-3 dager med hver hunn. Noen hunner vil forsøke å unnslippe de dominante hannene for å i stedet pare seg med andre hanner i gruppen.

Selv om dominante hanner som beskytter hunner kan være svært aggressive mot andre hanner, har noen underdanige hanner lagt en strategi der de følger etter en dominant hann og hans hunn i stedet for å aktivt søke hunner selv. Disse hannene må forholde seg til en konstant trakassering fra den beskyttende og dominante hannen, men vil ubemerket snike seg inn og pare seg med hunnen når konkurrenten ikke følger med.

Drektighetstiden er på 60-70 dager og nesten alle hunner i en gruppe føder samtidig i løpet av en periode på få dager. De får to til seks unger, med fire som gjennomsnittlig kullstørrelse. Unger oppholder seg i hiet de første fire ukene og blir bevoktet av en til tre barnevakter. Når de er gamle nok til å våge seg ut av hiet vil ungene ha voksne eskorter som beskytter dem og hjelper dem med å finne mat. Ungene følger ofte eskorten sin mens de konstant tigger etter mat ved å lage høye pipelyder. De holder seg som oftest sammen med eskorten helt til de er store nok til å klare seg på egenhånd.

Båndmungo er en utbredt og vanlig art i Afrika og det finnes store populasjoner i mange vernede områder. De er svært tilpasningsdyktige og har ingen problemer med å leve nær menneskelig bebyggelse. Populasjonen er stabil, og arten er oppført som levedyktig på IUCN’s rødliste.