Hopp til innhold

Et 1 200 år langt arkiv viser en moderne nedgang uten sidestykke ved én arktisk ærfuglkoloni

Northern common eider female with a juvenile on the sea
Naturvern · Bestand & status

Forskerne rekonstruerte rundt 1 200 år med lokale bestandsendringer hos ærfugl av underarten Somateria mollissima borealis ved en hekkekoloni i Digges Sound nordøst i Hudson Bay i Canada. Det lange tidsperspektivet gir et sammenligningsgrunnlag som går langt lenger tilbake enn moderne reirtellinger, og gjør det mulig å vurdere hvor uvanlig den nyere nedgangen ved kolonien faktisk er.

Forskerne brukte to typer naturlige avsetninger: et torvlag ved hekkeområdet og sedimenter fra øyas eneste innsjø. Guano fra ærfuglene gir forhøyede verdier av stabile nitrogenisotoper og karakteristiske signaler fra metaller og halvmetaller. Disse sporene ble brukt til å anslå hvor sterkt hekkende fugler hadde påvirket øya over tid. Torvdannelsen startet rundt år 950, samtidig som de kjemiske signalene tyder på at en ærfuglkoloni allerede var etablert.

Kolonien var størst i kaldere perioder

Den rekonstruerte bestanden var særlig stor i kaldere perioder, med spesielt høye nivåer under den lille istid. Dette var ikke helt som forskerne hadde ventet. Mye sjøis kan begrense tilgangen til næringsområder og danne isforbindelser som gjør det lettere for pattedyrpredatorer å nå hekkeøyer. Forfatterne foreslår i stedet at studieøyas uvanlig høye beliggenhet — rundt 18 meter over havet — kan ha gjort den spesielt gunstig i kalde vårer. Vindutsatte høydedrag kan bli snøfrie tidligere enn lavere øyer, samtidig som øya kan ha vært mindre tilgjengelig for predatorer.

Den moderne nedgangen startet etter midten av 1800-tallet

Både torv- og innsjødataene viser en nedgang etter midten av 1800-tallet. I torvarkivet falt den nyere tilførselen av guano til det laveste nivået i den rundt 1 200 år lange rekonstruksjonen. Forfatterne konkluderer derfor med at nedgangen på 1900-tallet ved denne kolonien var uten sidestykke i perioden de kunne rekonstruere. I konklusjonen beskriver de den kraftige nedgangen etter omtrent 1870 som sannsynlig knyttet til oppvarming og økt jaktpress.

Studien viser også at torv kan bevare tydelige spor etter sjøfugl over svært lang tid og dermed gi kunnskap om bestandsutvikling langt utover tidsrommet som dekkes av vanlig overvåking. Samtidig understreker forfatterne at rekonstruksjonen gjelder én forholdsvis høytliggende øy. De kan konkludere med at denne lokale ærfuglbestanden økte i kalde perioder, men kan foreløpig ikke overføre mønsteret til hele Digges Sound uten tilsvarende torvdata fra flere øyer, også lavereliggende lokaliteter.

Kilder og bildekreditering

  1. Lau, K. H. K., Cassels, M., Clyde, N., Gilchrist, H. G., Robertson, G., Smol, J. P., & Hargan, K. E. (2026). An ∼1200-year record of common eider population trends from the eastern Canadian Arctic. Arctic Science, 12, 1–16. https://doi.org/10.1139/as-2025-0051Accepted manuscript online 6 January 2026; Version of Record online 12 February 2026.

Bilde: Charles J. Sharp — hunn og ungfugl av nordlig ærfugl fotografert på Island; illustrasjonsbilde, ikke fugler fra den kanadiske studie­kolonien. Kilde: Wikimedia Commons. · CC BY-SA 4.0 · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Bestand & status

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Ærfugl Somateria mollissima Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.