Ærfugl

Ærfugl (Somateria mollissima) er den største andearten som finnes i nordiske farvann. Den holder til langs de nordlige kystene av Europa, Nord-Amerika og Øst-Sibir, og foretrekker kalde maritime miljøer. Voksne hannfugler er distinkte med sin svarte og hvite fjærdrakt og karakteristiske grønne nakkefjær, mens hunnfuglene er brune og flekkete, som gir utmerket kamuflasje. Hannfuglene er som oftest større, kan bli opptil 70 cm lange og nå et vingespenn på omtrent 96 cm. Arten veier mellom 1,5 og 3 kg. Hannfuglene er lett å skille fra andre arter på den unike fjærdrakten, mens hunnfuglene kjennes best igjen på den karakteristiske rette formen på nebbet.

Ærfugler er kystbundne fugler som holder til i marine miljøer, gjerne ved steinete strender, sandbanker og øyer. De spiser hovedsakelig bløtdyr, krepsdyr og sjøpinnsvin, med en særlig preferanse for blåskjell. Ærfugler dykker til havbunnen for å finne mat, og bruker sitt sterke og tykke nebb til å bryte opp skjell. De kan også spise andre små marine virvelløse dyr og av og til plantemateriale.

Ærfugl er delvis trekkfugl. De nordligste bestandene har en tendens til å trekke sørover eller lenger ut mot havet om vinteren for å unngå isdekket vann, og flere flyr til mer tempererte kystområder. De trekker vanligvis i store flokker og danner ofte V-formasjoner i luften. Tidspunktet for trekket varierer med breddegraden, men skjer gjerne sent på høsten og tidlig på våren. 

Hekkesesongen for ærfugl starter sent på våren. Hunnfuglene bygger reir nær kysten, ofte på øyer for å unngå rovdyr, og bruker dunfjær fra sine egne kropper til å fôre reiret. Etter å ha lagt i gjennomsnitt fire til seks egg, ruger hunnen dem i omtrent 24-26 dager. I løpet av denne perioden forlater hun sjelden reiret og lever av sine fettreserver. Etter klekking er andungene relativt utviklede og mobile. De blir flygedyktige etter 50-70 dager, og lærer å dykke og finne mat selv under hunnens veiledning. Ærfuglen har et unikt system der hunnfuglene noen ganger danner felles samlingssted for andungene. Der kombinerer de sine kull og bytter på å passe på ungene mens andre finner mat.

Ærfuglen er for øyeblikket oppført som nær truet på IUCNs rødliste. Mens den globale bestanden er relativt stabil, står noen bestander overfor betydelige trusler, særlig i Europa. Disse inkluderer tap av habitat på grunn av utbygging langs kysten, sykdommer, predasjon fra havørn og mink, i tillegg til overfiske og kommersiell høsting av blåskjell, som reduserer tilgjengeligheten på mat. I tillegg utgjør klimaendringer en langsiktig trussel.

I Norge har man også sett en betydelig nedgang, og arten er klassifisert som sårbar på den norske rødlista for arter. Også her står den overfor flere av de nevnte truslene, i tillegg til spredning av stillehavsøsters, som utkonkurrer blåskjell flere områder, blant annet i Oslofjorden.