Hopp til innhold

Antigen fra munn- og klovsykevirus påvist i blodårer hos afrikabøfler

Close-up portrait of an African buffalo bull

En studie publisert 13. mars 2026 har kartlagt antigen fra munn- og klovsykevirus i vev fra afrikabøfler (Syncerus caffer) som var bærerdyr. Den tydeligste fargingen ble funnet i huden mellom klauvene og langs kronranden, der klauven møter huden, og var hovedsakelig knyttet til endotelet i små blodårer. Virusantigen ble også påvist i lungene og ganemandlene.

Et bærerdyr har kommet seg etter en infeksjon, men har fortsatt virus i orofaryngeal væske — væske fra munn- og svelgområdet — mer enn 28 dager etter infeksjonen. Et slikt dyr er ikke nødvendigvis smittsomt. Afrikabøfler kan bære de sørafrikanske typene av munn- og klovsykevirus i lang tid, men den lave virusmengden hos bærerdyr gjør sikker påvisning vanskelig.

Forskerne undersøkte formalinfiksert vev fra 15 unge hunnbøfler som ble avlivet som en del av bestandskontrollen i Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika. Vevet ble sammenlignet med prøver fra 15 sykdomsfrie bøfler som hadde testet negativt flere ganger i karantene. Dyrene i studien var mellom to og fire år gamle.

En PCR-test utført rundt avlivingstidspunktet klassifiserte 12 av de 15 Kruger-bøflene som positive og tre som negative. Forskerne brukte deretter immunhistokjemi, forkortet IHC, for å gjøre virusproteiner synlige i tynne vevsnitt. Her betyr antigen virusproteiner som antistoffene kan gjenkjenne: antistoffer mot strukturelle proteiner i viruset ga en farget reaksjon der antigen var til stede.

IHC påviste antigen i alle de 15 Kruger-bøflene

IHC påviste antigen i alle de 15 Kruger-bøflene, også de tre som hadde testet negativt med PCR. Ingen av de 15 sykdomsfrie kontrolldyrene viste tilsvarende farging. I testgruppen ble antigen oftest funnet i huden mellom klauvene og langs kronranden, der klauven møter huden. I disse områdene og i lungene var fargingen hovedsakelig knyttet til endotelet, laget av celler som kler innsiden av små blodårer. Ganemandlene hadde også fargede celler, særlig i kimsentre som deltar i immunreaksjoner.

Forskerne fant ingen farging i flere andre vevstyper, blant annet tunge, lepper, øyelokk, ørespisser, svelgvev og lymfeknuter bak svelget. Fordelingen skilte seg fra tidligere arbeid som hovedsakelig fant virus-RNA i mandler og lunger. Forfatterne forklarer at IHC påviser virusproteiner, mens andre metoder kan påvise rester av arvestoff. Metodene kan derfor fremheve ulike deler eller stadier av infeksjonen.

De tre PCR-negative bøflene var fortsatt positive med vevsfarging

De tre IHC-positive, men PCR-negative resultatene tyder på at vevsfarging kan være nyttig ved lav virusmengde. Forfatterne beskriver dette som tegn på at IHC kan ha høyere følsomhet under slike forhold, men understreker at dette må bekreftes i videre studier. Fargingen ble vurdert manuelt og på en semikvantitativ skala, og forfatterne påpeker at et større materiale trengs for å beregne og sammenligne sensitiviteten og spesifisiteten til IHC med andre vevsbaserte metoder.

Resultatene peker på karvev som et mulig ekstra sted der virusantigen kan bli værende hos bøfler som er bærerdyr. De viser ikke at disse dyrene spredte viruset. Forskerne etterlyser større studier som kan gjenta funnet, validere metoden og avklare hvordan bærerdyr bidrar til at munn- og klovsyke opprettholdes og spres.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Sykdom, parasitter & mikrobiologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Afrikabøffel Syncerus caffer Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.