Hopp til innhold

Rhesusaper fra senere fødselskohorter på Cayo Santiago hadde mindre ryggvirvler

Rhesus macaque on Cayo Santiago, Puerto Rico
Forskning · Anatomi og morfologi

En studie av frittlevende rhesusaper (Macaca mulatta) på Cayo Santiago i Puerto Rico fant at ryggvirvlene ble mindre blant dyr født mellom 1951 og 2002, et tidsrom som tilsvarer omtrent 10–12 generasjoner i bestanden. Analysen brukte tredimensjonale landemerker fra seks ryggvirvler hos 210 kjente individer — 132 hunner og 78 hanner.

Forskerne undersøkte samlet virvelstørrelse, høyden på virvelkroppen og formen, samtidig som de tok hensyn til alder ved død. Både samlet størrelse og virvelkroppshøyde avtok med fødselsår på tvers av ryggsøylen. Sammenligninger mellom en tidlig kohort av dyr født i 1950–1965 og en sen kohort født i 1985–2002 viste signifikante størrelsesforskjeller hos begge kjønn.

Reduksjonen i virvelstørrelse var sterkere hos hunner

Reduksjonen var sterkere hos hunner enn hos hanner. Virvlene hos hanner var generelt rundt 10–15 % større enn hos hunner. Kjønnsforskjellen økte bare svakt i samlet virvelstørrelse — omtrent 1 % mellom den tidlige og den sene kohorten — men med rundt 8 % i virvelkroppshøyde. Nedgangen i virvelkroppshøyde var tydeligst hos hunnene, og forfatterne tolker mønsteret som at hunnene ble kortere over tid, mens hannene i større grad opprettholdt samlet kroppslengde. Studien fant derimot ingen konsistent dokumentasjon på at selve virvelformen endret seg over tid.

Forfatterne setter funnene i sammenheng med tidligere studier som har vist tidsmessige reduksjoner i kroppsmasse, kraniestørrelse og mål på lemknokler i Cayo Santiago-bestanden. De tolker virvelfunnene som en del av en bredere reduksjon i skjelettstørrelse, ikke en endring begrenset til én kroppsregion. Fordi apene fôres regelmessig, mener forfatterne at enkel ressursmangel er en lite sannsynlig forklaring og diskuterer i stedet økende bestandstetthet og klimastress som mulige bidrag. Bestanden steg til nær 2 000 dyr i perioden som materialet representerer, langt over et anslått optimalt nivå på rundt 300. Hunner kan være særlig utsatt fordi drektighet og diegiving er energikrevende, og hunnene på Cayo Santiago begynner å reprodusere rundt fireårsalderen, mens full skjelettmodning først nås rundt sju år. Studien testet ikke disse mekanismene direkte, og de står derfor som hypoteser for den sterkere endringen hos hunner.

Kilder og bildekreditering

  1. Villamil, C. I., Negrón, J. J., & Middleton, E. R. (2026). Temporal Changes in Vertebral Morphology of the Free-Ranging Rhesus Macaques From Cayo Santiago, Puerto Rico. American Journal of Biological Anthropology, 189(4), e70249. https://doi.org/10.1002/ajpa.70249Primary open-access research article first published 13 April 2026. Three-dimensional landmark data from six vertebrae in 132 female and 78 male rhesus macaques born from 1951 to 2002 showed decreases in overall vertebral size and vertebral body height over time. Females decreased more than males, increasing sexual size dimorphism slightly, while there was no consistent evidence of temporal change in vertebral shape.

Bilde: BDNf cynocephale — rhesusape på Cayo Santiago i Puerto Rico, fotografert 1. april 2014; Wikimedia Commons / Flickr; representativt dyr fra studiepopulasjonen, ikke et identifisert individ fra 2026-utvalget · CC BY 2.0 · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Anatomi og morfologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Rhesusape Macaca mulatta Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.