Hopp til innhold

Ender som overvintret sammen i Sør-Korea, trakk nordover på ulike måter

Seks arter av gressender overvintret i samme område i Sør-Korea, men vårtrekket nordover skilte seg i reiselengde, daglig forflytning, nattlig forflytning og bruk av rasteplasser. Forskerne fulgte 95 ender med GPS-sendere fra 2014 til 2025, fra overvintringsområdene og videre mot områdene der fuglene oppholdt seg i hekkesesongen. Studien ble publisert 20. oktober 2026.

Antallet sporede fugler varierte mellom artene: 51 var stokkender (Anas platyrhynchos) og 11 var stjertender (Anas acuta), mens de fire andre artene var representert med færre individer. En av disse var kinaand (Anas zonorhyncha). GPS-posisjonene gjorde det mulig å kartlegge trekkveiene og finne steder der fuglene stanset underveis. Trekkveiene varierte også mellom individer, så artsmønstrene beskriver tendenser i dette materialet, ikke én rute alle individer fulgte.

Lengre reiser tok ikke lengre tid

Stjertender og gulkinnender hadde de lengste mediane trekkdistansene blant de seks artene. For stjertendene var den samlede medianen 4 530 kilometer, mot 1 631 kilometer for stokkendene. Gulkinnendene hadde også størst median forflytning på én dag: 1 741 kilometer, mot 428 kilometer hos stokkender og 497 kilometer hos kinaender. Likevel varte trekket ikke tydelig lenger hos artene som reiste lengst. I denne studien betydde altså lengre reise og større daglig forflytning ikke automatisk flere dager på trekk.

Artene skilte seg også i hvor stor andel av trekkdistansen som ble klassifisert som nattlig forflytning. Medianandelen var 100 % hos stokkender, brunnakker og krikkender, 91 % hos stjertender, 44 % hos gulkinnender og 30 % hos kinaender. Trekkdistanse alene beskriver derfor ikke hvordan en art trekker: også daglig forflytning, tidspunkt og tid brukt på rast varierte.

Ulik bruk av rasteplasser

Rasteplasser er steder der trekkfugler stanser før de fortsetter reisen. Stjertender og krikkender hadde mange registrerte rastestopp, men dette mønsteret var mindre robust enn noen av de andre artsforskjellene. Brunnakker hadde de lengste rastene. Artene kombinerte dermed reiselengde, nattlig forflytning og tid brukt på rast på ulike måter – ikke som en enkel motsetning mellom raske og langsomme trekkere.

Forfatterne tolker disse kombinasjonene som ulike posisjoner langs en avveining mellom tid og energi: Trekkstrategier kan innebære en balanse mellom hvor raskt fuglene beveger seg, og hvordan de fordeler forflytning og pauser underveis. Studien målte ikke energibruk direkte, og resultatene deler ikke artene inn i to enkle strategityper.

Rasteplassene lå særlig langs kysten av Gulehavet, i Nordøst-Kina og i den sørlige delen av Russlands fjerne østen, med enkelte områder lenger nord. Analysen viste ingen tydelig samlet geografisk sammenheng mellom hvor fuglene overvintret og hvor de oppholdt seg i hekkesesongen, selv om de lokale mønstrene varierte mellom arter. Funnene viser hvorfor vern av et felles overvintringsområde alene ikke nødvendigvis sikrer alle stedene endene bruker under trekket. Forfatterne mener vern langs den østasiatiske–australasiatiske trekkruten bør ta hensyn til viktige rasteområder og de ulike nettverkene av stoppesteder som artene bruker.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Økologi

ARTER I SAKEN

Arter i saken

Stokkand Anas platyrhynchos Utforsk arten Stjertand Anas acuta Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.