Granmeis brukte mobbelignende rop ved fôringsplasser med dårlig sikt
Granmeis (Poecile montanus) endret chick-a-dee-ropene sine når de nærmet seg fôringsplasser der sikten var begrenset, og ropene fikk trekk som overlappet med dem fuglene brukte under predatorforsøk. Studien, publisert 11. mars 2026, testet 44 individuelt gjenkjente fugler i 11 vinterflokker i Sørøst-Latvia.
Forskerne sammenlignet fuglenes tilnærming til fôringsplasser i tett og åpen skog og viste også fram en modell av kattugle. De analyserte strukturen i ropene, hvor lenge fuglene ropte og hvor raskt andre flokkmedlemmer sluttet seg til den første fuglen ved fôringsplassen.
Tett vegetasjon ga lengre roping
Når ingen predatormodell var til stede, ropte granmeisene over lengre tid når de nærmet seg fôringsplasser i tett skog enn i åpen skog. Tett vegetasjon reduserer synsavstanden og kan gjøre det vanskeligere å oppdage et bakholdsrovdyr før fuglene går inn mot en forutsigbar matkilde.
Ropene som ble gitt under disse tilnærmingene uten synlig predator, hadde strukturelle trekk som overlappet med mobberop. Presentasjon av uglemodellen økte roperaten og mengden D-toner. Uglemodellen forkortet derimot ikke tiden før andre flokkmedlemmer kom til på en signifikant måte, slik at endringer i ropestruktur og flokkrekruttering ikke var den samme responsen.
Høyt rangerte fugler samlet flokken raskere
Fuglenes plassering i det sosiale vinterhierarkiet hang sammen med hvor raskt andre kom til. Rop fra høyt rangerte individer var knyttet til kortere tid før andre flokkmedlemmer sluttet seg til dem. Rekrutteringsmønsteret var særlig relevant i tett habitat, der fuglene hadde mindre visuell informasjon rundt fôringsplassen.
Studien bygget på gjentatte observasjoner av de samme individene. Forskerne kunne dermed sammenligne hvordan én og samme fugl endret atferd mellom ulike situasjoner, i stedet for bare å sammenligne forskjellige individer.
I en liten supplerende observasjon spilte forskerne også av chick-a-dee-rop nær 16 forvillede katter som hvilte i nærheten av fôringsplasser. Fjorten katter snudde hodet mot lyden, mens to beveget ørene. Observasjonene var deskriptive og ikke et kontrollert forsøk, men de illustrerer hvordan roping potensielt kan få et skjult bakholdsrovdyr til å røpe seg gjennom bevegelse.
Resultatene er forenlige med proaktiv signalering
Forfatterne tolker resultatene som atferdsbevis som er forenlig med mobbelignende signalering når predasjonsrisikoen er usikker. De konkluderer uttrykkelig ikke med at fuglene aktivt sonderte etter skjulte predatorer, fordi hovedforsøket ikke målte direkte om ropingen gjorde predatorer lettere å oppdage.
Atferd
Lignende nyheter
Unge kaktusvåker manipulerte kongler i omtrent fem minutter
To unge kaktusvåker i Buenos Aires-provinsen rev kongler løs fra trær, bar dem til nye sitteplasser og manipulerte…
Les saken →
Klippeduer foretrakk prediktiv informasjon selv om den ga mindre mat
Sju klippeduer foretrakk et informativt alternativ som ga mat i 20 prosent av forsøkene framfor et ikke-informativt alternativ…
Les saken →
Rhesusaper lot seg lettere forstyrre av irrelevant synsinformasjon når oppgaven var usikker
To rhesusaper tok mindre presise visuelle beslutninger når oppgaven var usikker. Registreringer og mikrostimulering i primær synsbark tydet…
Les saken →ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.