Den mer vidt spredte gråspurven hadde mer fuglemalaria enn pilfinken

17. januar 2026

Eurasian tree sparrow perched on a mossy tree trunk

Forskning · Sykdom, parasitter & mikrobiologi

Gråspurv (Passer domesticus) i Missouri, USA og Illinois var oftere smittet med fuglemalaria enn pilfink (Passer montanus) i det samme introduserte utbredelsesområdet. Smittede gråspurver hadde også høyere relativ parasittmengde. Det var motsatt av det forskerne forventet ut fra artenes svært ulike spredningshistorie i Nord-Amerika.

Gråspurven har spredt seg over store deler av Nord-Amerika, mens pilfinken som ble satt ut nær St. Louis på 1800-tallet fortsatt har en langt mer begrenset utbredelse. Forskerne testet derfor ideen om «enemy release»: at en fremmed art kan få et fortrinn dersom den slipper unna noe av parasittpresset den møtte andre steder.

Gråspurvene var smittet omtrent dobbelt så ofte

Forskerne undersøkte 306 ville fugler på åtte lokaliteter i Missouri og Illinois fra 2019 til 2022: 133 gråspurver og 173 pilfinker. Plasmodium ble påvist hos 24,1 % av gråspurvene, mot 11,6 % av pilfinkene.

Vertsarten var fortsatt den tydeligste forklaringen på smitte etter at forskerne også tok hensyn til lokalitet, alder, kjønn og om fuglene levde i landlige eller bynære områder. Den mer vidt spredte fremmede arten hadde altså oftere malaria, ikke sjeldnere.

Smittede gråspurver hadde også mer parasitt-DNA

Blant de positive prøvene som kunne analyseres videre, hadde gråspurvene også høyere relativ parasittemi. Dette målet sammenligner mengden Plasmodium-DNA med DNA fra vertsfuglen i blodprøven og gir et mål på infeksjonsintensitet, ikke et direkte antall parasitter.

Forskjellen mellom artene gjaldt dermed ikke bare hvor mange fugler som var smittet. Smittede gråspurver hadde også en tendens til å bære mer parasitt-DNA.

Fem malarialinjer peker mot lokal smitte

Studien fant fem genetiske linjer av Plasmodium. Tre forekom hos begge spurveartene, mens hver art hadde én linje som ikke ble funnet hos den andre. Alle fem er tidligere registrert hos stedegne nordamerikanske fugler, noe som støtter at smitten skjer lokalt i det introduserte utbredelsesområdet og ikke bare følger med fuglene uendret fra Europa.

Én linje, PHPAT01, var ikke tidligere kjent fra pilfink. Funnet er et nytt eksempel på at vert–parasitt-forhold kan endre seg etter at en art er introdusert til et nytt kontinent.

Ingen malaria ble påvist ved den nordlige ekspansjonskanten

Forekomsten på 11,6 % hos pilfink var også langt lavere enn de 60 prosentene som ble rapportert fra et mye mindre nordamerikansk materiale rundt to tiår tidligere. Studiene er ikke direkte sammenlignbare, men forskjellen tyder på at parasittpresset kan ha endret seg over tid.

Ved den nordlige kanten av pilfinkens ekspanderende utbredelse påviste forskerne ingen Plasmodium-smitte hos noen av spurveartene. Én lokalitet er ikke nok til å fastslå et geografisk mønster, men funnet åpner for at parasittpresset kan endre seg når pilfinken sprer seg nordover.

Studien passer dermed dårlig med en enkel regel om at den mest vellykkede fremmede arten bærer færre parasitter. Her hadde den mer vidt spredte gråspurven både hyppigere malariasmitte og høyere relativ parasittemi, noe som viser at vert–parasitt-forhold kan endre seg gjennom ulike faser av en biologisk invasjon.

Kilder og bildekreditering

Trigueros, A. C., Robertson, B. Q., & Parker, P. G. (2026). Avian malaria and invasion success: Contrasting infection patterns in two introduced Eurasian sparrows in North America (Passer domesticus and Passer montanus). International Journal for Parasitology: Parasites and Wildlife, 29, 101192. https://doi.org/10.1016/j.ijppaw.2026.101192Primary peer-reviewed open-access study published 17 January 2026.

Bilde: Becky Matsubara — pilfink (Passer montanus) i Vilnius, Litauen, 21. mai 2019. Illustrasjonsfoto av arten, ikke en fugl som ble prøvetatt i den nordamerikanske studien. Wikimedia Commons/Flickr; CC BY 2.0. · https://creativecommons.org/licenses/by/2.0/ · Kilde