Immunceller hos mennesker og rhesusaper deler noen signalmønstre – men ikke alle

Hvor like signalmønstre inne i immunceller hos mennesker og rhesusaper (Macaca mulatta) er, kommer an på hvilke celler forskerne undersøker. I en studie av blodceller fra de to artene, publisert som preprint (ennå ikke fagfellevurdert), kombinerte forskerne brede målinger av celleproteiner med profiler av signalaktivitet inne i cellene.
Quantum Barcoding (QBC) bruker antistoffer merket med DNA-stykker til å måle proteiner på celler. Forskerne sammenlignet anslagene over immuncellegrupper med målinger fra massesytometri, en annen metode for å registrere proteinmarkører i enkeltceller. Deretter brukte de analyseverktøyet MARIO til å koble profiler som var målt hver for seg. De kombinerte profilene omfattet 174 proteinegenskaper. Sammenstillingen avdekket komplementære undergrupper av immuncellelinjer, slik at celleidentitet og signalprofiler kunne ses i sammenheng.
Metodene samsvarte bedre om cellegruppene hos mennesker
QBC og massesytometri samsvarte bedre i anslagene av hvor stor andel ulike immuncellegrupper utgjorde i prøvene fra mennesker enn i prøvene fra rhesusaper. Den rapporterte Pearson-korrelasjonen var 0,92 for mennesker og 0,55 for rhesusaper. De to metodene ga altså svært samsvarende anslag i menneskematerialet, men et mer moderat samsvar i materialet fra rhesusaper.
Samsvaret mellom signalprofiler var også avhengig av cellelinje. Blant ustimulerte celler hadde B-celleprofilene en Spearman-korrelasjon på 0,70 på tvers av artene. Det peker mot et felles mønster i denne cellelinjen, men signalprofilene samsvarte ikke like godt i alle immunceller.
Responsen på GM-CSF varierte mellom celletyper
Forskerne utsatte også blodcelleprøver for granulocytt-makrofag-kolonistimulerende faktor (GM-CSF), et cytokin som blant annet regulerer utvikling og aktivitet hos myeloide immunceller. De målte pSTAT5 – den fosforylerte formen av signalproteinet STAT5, en transkripsjonsfaktor som i aktivert form kan påvirke hvilke gener som uttrykkes. Mer pSTAT5 indikerer dermed økt aktivitet i denne signalveien. Etter stimuleringen økte pSTAT5 i monocytter og dendrittiske cellegrupper hos mennesker, og i dendrittiske celler hos rhesusaper. Den rapporterte økningen hos rhesusaper gjaldt dendrittiske celler, ikke monocytter.
Nettverksanalysen utledet lignende endringer rundt pSTAT5 hos monocytter hos mennesker og dendrittiske celler fra rhesusaper. I begge cellegruppene viste nettverket en retningsendring i en pSTAT1-forbindelse og en ny kobling mellom pSTAT3 og pERK. STAT1 og STAT3 er, i likhet med STAT5, transkripsjonsfaktorer som deltar i signalveier, mens ERK er en proteinkinase. Nettverket beskriver hvordan aktiviteten deres samvarierte i målingene, ikke nødvendigvis direkte molekylære bindinger.
Samlet viser funnene hvordan brede proteinprofiler kan kobles til målinger av signalering på tvers av arter, samtidig som forskjeller mellom cellegrupper kommer fram. Hvor like immuncellene hos mennesker og rhesusaper framstår, avhenger derfor av hvilke celler og signaler som undersøkes.
ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.



