Hopp til innhold

Kamerafeller og DNA fra tigeravføring ga lignende anslag for tigertetthet i Chitwan

A wild Bengal tigress walks across a rocky clearing with its striped coat and face clearly visible.

Hvor mange tigre (Panthera tigris) bruker lavlandsskogen i Chitwan nasjonalpark i Nepal? Kamerabilder og DNA fra tigeravføring ga forskerne nokså like anslag for tigertetthet, selv om DNA-anslagene for samlet antall var høyere og mindre presise. Undersøkelsene ble gjort i ulike år og varte ulikt lenge, så resultatene kan ikke vise om bestanden endret seg eller om den ene metoden generelt er bedre. Studien ble publisert 4. november 2026.

Kameraundersøkelsen dekket 359,2 km² i 2009. Kameraer på 187 steder ga 264 bilder der individuelle tigre kunne identifiseres, fordelt på 103 registreringer av tigre. I 2011 gikk feltlag 1 173 km langs ruter i den samme større lavlandsskogen og samlet inn 257 avføringsprøver fra et område på omtrent 325 km². DNA-profiler fra åtte genetiske markører identifiserte 31 tigre og ga 42 gjenfunn. Kameraundersøkelsen varte i 105 dager, mot 42 dager for avføringsundersøkelsen. Fordi individuelle tigre kunne registreres flere ganger, kunne begge datasettene brukes til å anslå hvor mange dyr som ikke var blitt oppdaget.

Forskerne brukte romlig fangst–gjenfangst, en metode som bygger på både hvor ofte et individ blir registrert, og hvor registreringene skjer. Kamerabilder identifiserer tigre ut fra stripemønsteret, mens DNA-profiler identifiserer dem fra avføring. Avstanden mellom gjentatte funn bidrar til å anslå hvor langt tigerne beveger seg, og dermed hvor mange dyr som bruker det undersøkte området. Metoden tar også høyde for at noen tigre kan gå uoppdaget.

Lignende tetthet, høyere antallsanslag fra DNA

Forskerne anslo tettheten med to statistiske tilnærminger: maksimum likelihood og bayesiansk analyse. Resultatene lå nær hverandre for de to datasettene. I maksimum-likelihood-analysen var tettheten anslått til 2,55 tigre per 100 km² fra kameradata og 2,57 fra genetiske data. Den bayesianske analysen ga anslag på henholdsvis 2,44 fra kameraer og 2,23 fra DNA. Begge tilnærmingene plasserte altså anslagene for de to datasettene innenfor et lignende område for skogen som ble undersøkt.

Anslagene for samlet antall skilte seg mer: Maksimum-likelihood-analysen anslo omtrent 66 tigre fra kameradata og 88 fra DNA; den bayesianske analysen anslo omtrent 64 og 93. Usikkerhetsintervallene overlappet, så de høyere DNA-anslagene viser ikke at det faktisk var flere tigre. Tallene gjelder det undersøkte kjerneområdet med lavlandsskog, ikke hele nasjonalparken.

De genetiske anslagene var mindre presise blant annet fordi få tigre ble gjenfunnet på et annet prøvested. Av de 31 tigerne som ble identifisert fra avføring, ble 14 funnet mer enn én gang, og færre ble registrert et annet sted. Slike romlige gjenfunn bidrar til å anslå hvor langt tigerne beveger seg. Hvis gjenfunnene hovedsakelig skjer på samme eller nærliggende steder, kan bevegelsesskalaen bli anslått for lavt, slik at beregnet tetthet kan bli for høy. Forfatterne foreslår også at tigre kan bruke duftmarkerte ruter og bestemte steder der de legger avføring på nytt, noe som kan føre til gjentatte funn på de samme stedene.

Detaljerte kart var mindre sammenlignbare

Selv om gjennomsnittsanslagene for tetthet var like, viste metodene tydelig ulike mønstre for hvor tettheten så ut til å være høyest. Kameraer registrerer dyr på faste punkter, mens avføring ble samlet langs ruter. Forfatterne peker også på forskjeller i de beregnede registreringsmønstrene. Begge undersøkelsene var konsentrert om stier og andre steder tigre trolig bruker, og deler av området ble derfor ikke dekket. Tigre med leveområder som lå helt innenfor slike hull, kan ha blitt oversett, noe som kan trekke anslagene for både antall og tetthet ned. Forfatterne mener derfor at gjennomsnittsanslagene for tetthet er mer nyttige å sammenligne enn detaljkartene, som kan vise hvor metodene registrerte tigre snarere enn hvordan tigerne var fordelt i hele landskapet.

Studien gir de første empiriske anslagene for tigertetthet og antall basert på ikke-invasiv genetisk prøvetaking i Nepals del av Terai Arc-landskapet, sammen med anslag fra kamerafeller. Den viser hvordan DNA fra avføring kan bidra til overvåking når enkeltindivider kan identifiseres og gjenfinnes på ulike steder. Forfatterne foreslår at genetiske undersøkelser kan gi flere romlige gjenfunn ved å bruke tettere eller oftere gjentatte ruter.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Økologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Tiger Panthera tigris Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.