Hopp til innhold

Lutein bidro til de iriserende fargene hos påfugler

Close-up of an iridescent Indian peafowl feather

En biokjemisk og transkriptomisk studie av hannene hos indiapåfugl (Pavo cristatus) og smaragdpåfugl (Pavo muticus) fant at de iriserende fjærfargene ikke skapes av strukturfarge alene. Strukturfarge oppstår når mikroskopiske strukturer av blant annet melanin, keratin og luft påvirker hvordan lys reflekteres, i stedet for at fargen bare kommer fra pigment. Forskerne påviste xantofyll-karotenoidet lutein i alle de analyserte fjærprøvene og fant forskjeller i uttrykket av gener knyttet til melanin og karotenoidavleiring mellom iriserende og ikke-iriserende fjærfollikler.

Fjær og fjærfollikler ble samlet inn fra tre voksne hanner av hver art. Indiapåfuglene kom fra Beijing Agricultural College og smaragdpåfuglene fra Qinhuangdao Wildlife Park. Det ble tatt prøver fra overgump, rygg og bryst, mens øyeflekkene i de forlengede haledekkfjærene ble delt videre i grønne, brune, blå og lilla områder.

Fjærregioner og luteinmålinger hos indiapåfugl og smaragdpåfugl
Fjærregionene som ble undersøkt og konsentrasjonen av xantofyllet lutein hos indiapåfugl og smaragdpåfugl. Figur 1 fra Wang mfl. (2026), Animals, CC BY 4.0.

Fargede fjær inneholdt mer lutein enn brystfjær

Luteinkonsentrasjonen varierte fra 0,0082 til 0,021 µg/g. Hos begge arter inneholdt de fargede fjærene fra overgump og rygg signifikant mer lutein enn de ikke-iriserende brystfjærene. Hos indiapåfugl hadde de forlengede haledekkfjærene omtrent dobbelt så høy luteinkonsentrasjon som brystfjærene, og det blå området i øyeflekken hadde den høyeste konsentrasjonen blant de fire fargeområdene.

Uttrykket av ASIP og GSTA2 skilte seg mellom iriserende follikler og brystfollikler

Transkriptomanalysen — en sammenligning av hvilke gener som var aktive i fjærfolliklene — viste klart lavere uttrykk av det melaninregulerende genet ASIP i follikler fra overgumpen enn i brystfollikler. Hos indiapåfugl var ASIP-uttrykket i overgumpen mindre enn en trettedel av nivået i brystet, og hos smaragdpåfugl mindre enn en tolvtedel, et mønster som er forenlig med større avleiring av eumelanin i de iriserende områdene. Genet GSTA2, som er knyttet til karotenoidavleiring, hadde høyere uttrykk i folliklene fra overgumpen; hos smaragdpåfugl var uttrykket omtrent tre ganger så høyt som i brystfolliklene. Forfatterne tolker resultatene som at ordnede melaninbaserte nanostrukturer gir det fysiske grunnlaget for irisering, mens lutein fungerer som et pigmentfilter som absorberer bestemte bølgelengder og bidrar til å finjustere den endelige fargetonen.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Molekylærbiologi & biokjemi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Indiapåfugl Pavo cristatus Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.