Hopp til innhold

Prærieulver i Pennsylvania dannet en kontaktsone mellom to genetiske grupper

Eastern coyote moving through a deciduous forest in Connecticut
Forskning · Genetikk & genomikk

En genomstudie av prærieulver (Canis latrans) nordøst i USA har identifisert to svakt, men signifikant adskilte genetiske grupper som møtes i Pennsylvania. Studien, publisert 10. mars 2026 i Ecology and Evolution, brukte prøver samlet over ti år for å undersøke hvordan en svært mobil art likevel kan utvikle geografisk genetisk struktur.

Forskerne analyserte genomdata fra 1 199 prærieulver fra det nordøstlige USA, med særlig vekt på romlige og tidsmessige mønstre i Pennsylvania. Prærieulver kan spre seg over store avstander, og tidligere brede studier hadde funnet forholdsvis lite genetisk struktur over store deler av artens utbredelse.

To genetiske grupper møttes i Pennsylvania

Til tross for den store spredningsevnen fant den nye analysen to genetiske grupper med en svak overgang, en såkalt klin. Pennsylvania lå i kontaktsonen mellom dem og tilhørte derfor ikke tydelig bare én genetisk gruppe.

Forskerne tolker de to gruppene som spor etter ulike historiske ruter da prærieulven ekspanderte østover. Én ekspansjon gikk sør for De store sjøene, mens en annen fulgte en mer nordlig rute mot det nordøstlige USA. Pennsylvania ser nå ut til å være et område der etterkommere fra disse ekspansjonsfrontene møtes og utveksler gener.

Den geografiske inndelingen sammenfalt også kvalitativt med mønstre i menneskelig befolkningstetthet og aktivitet. Forfatterne konkluderer med at menneskepåvirkede landskap kan bidra til finmasket genetisk struktur selv hos en art med stor spredningsevne.

Ingen robust tidsmessig endring i morfologi ble påvist

Kroppsmålene skilte seg bare moderat mellom de genetiske gruppene, og forskerne fant ingen tydelig tidsmessig endring i morfologi gjennom studieperioden. Det var en svak tendens til økende kroppsvekt hos hanner sørvest i Pennsylvania, men forfatterne omtaler ikke dette som en robust tidsmessig endring.

Til tross for omfattende spredning var genetisk struktur fortsatt påvisbar, og Pennsylvania dannet en kontaktsone mellom etterkommere av to østlige ekspansjonsruter.

Kilder og bildekreditering

  1. Marshall, C. A., Halo, J., Van Why, K., Loera, Y., Tennenbaum, S. R., Burton, C., Di Landro, A., Dominguez, D., Duncan, D., Machado, M., Posada, C., Gaughran, S. J., Lichak, M., Brzeski, K., Heppenheimer, E., & vonHoldt, B. (2026). Signatures of the Anthropocene: Population genomic structure detected in Pennsylvania coyotes. Ecology and Evolution, 16(3), e73216. https://doi.org/10.1002/ece3.73216Primary open-access research article first published 10 March 2026. Genome-wide data from 1,199 coyotes in the northeastern United States revealed two subtle genetic clusters with a weak clinal contact zone in Pennsylvania and supported two historical eastward expansion routes.

Bilde: John Stockla / Wikimedia Commons — østlig prærieulv (Canis latrans) i New Haven County, Connecticut, USA, 22. april 2022. Illustrasjonsfoto, ikke et av dyrene fra genomstudien i Pennsylvania. · CC BY-SA 4.0 — https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/ · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Genetikk & genomikk

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Prærieulv Canis latrans Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.