Hopp til innhold

Reintenner fra istiden viste fleksibelt kosthold i skiftende europeiske miljøer

Three reindeer on the upland of Salen in Hammerfest, Norway

Slitasjemønstre på fossile reintenner fra Storbritannia og Frankrike tyder på at rein (Rangifer tarandus) endret næringsbruken når europeiske miljøer skiftet gjennom den siste kuldeperioden. Studien, som først ble tilgjengelig på nett 19. mai 2026, kombinerte to typer tannslitasje som gir informasjon om dietten over ulike tidsskalaer.

Materialet strakte seg fra marine isotopstadier (MIS) 5a til 2, en lang del av sen pleistocen med gjentatte klima- og miljøendringer. Marine isotopstadier er et kronologisk system som i stor grad bygger på variasjon i oksygenisotoper og brukes til å sammenligne kaldere og varmere perioder i kvartærtiden.

Mikroslit og mesoslit viser kosthold over ulike tidsskalaer

Mikroslit er svært små riper og groper som dannes på tannoverflaten under spising. Fordi slike merker stadig overskrives når dyret spiser videre, gir de først og fremst informasjon om forholdsvis nylig føde og de fysiske egenskapene til det som har passert over tennene.

Mesoslit undersøker større trekk ved tannformen, særlig hvor skarpe eller avrundede tannspissene har blitt gjennom gjentatt bruk. Dette utvikler seg over lengre tid og sier mer om den langsiktige abrasiviteten i dietten. Ved å bruke begge metodene kunne forskerne sammenligne kortvarige signaler fra næringsinntaket med et bredere kostholdsmønster.

Reinen hadde ikke én fast diettnisje

Tannslitasjen skilte seg mellom de fossile lokalitetene. I stedet for én ensartet næringsstrategi gjennom hele den siste kuldeperioden viste reinbestandene variasjon som er forenlig med at de tilpasset næringsbruken til lokal vegetasjon og lokale habitatforhold.

Forfatterne tolker dette som tegn på en fleksibel diettnisje. Slik fleksibilitet kan ha gjort det mulig for reinen å endre hvilke føderessurser den utnyttet når vegetasjonsstrukturen skiftet mellom årstider og over lengre klimaperioder, i stedet for å være bundet til én snever næringsstrategi.

Britiske planteetere i MIS 3 viste tegn til ressursdeling

For britisk materiale fra MIS 3 sammenlignet studien også rein med hjort (Cervus elaphus) og kjempehjort (Megaloceros giganteus). Forskjellene i tannslitasje var forenlige med ressursdeling mellom de store planteeterne.

Ressursdeling betyr at arter som lever i samme landskap reduserer direkte konkurranse ved å bruke føde eller habitat på ulike måter – for eksempel ved å spise ulike typer vegetasjon, velge ulike plantedeler eller utnytte forskjellige deler av habitatet. Studien antyder dermed at reinens fleksible næringsbruk kan ha bidratt til sameksistens når utbredelsen overlappet med andre store planteetere.

Fleksibilitet gikk igjen gjennom skiftende miljøer

Hovedfunnet er ikke at rein i pleistocen hadde én bestemt diett, men at næringsøkologien kunne skifte mellom lokaliteter og miljøperioder. Forskjellene mellom lokalitetene viser at bestandene reagerte på lokale forhold framfor å opprettholde den samme diettnisjen gjennom hele Europa.

Forfatterne konkluderer med at denne fleksibiliteten var en viktig del av reinens økologi i sen pleistocen og kan ha hjulpet bestandene med å møte både endringer i vegetasjon og mulig konkurranse i planteetersamfunnene. Tannslitasjen fungerer dermed som et spor etter økologisk fleksibilitet, ikke som dokumentasjon på én fast «istidsdiett».

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Økologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Rein Rangifer tarandus Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.