Hopp til innhold

Studie anslo at sildemåker fraktet rundt 240 kg plast inn i spanske våtmarker

Lesser black-backed gull standing in open coastal habitat

Sildemåker (Larus fuscus) ble beregnet å frakte rundt 240 kilogram plast inn i de vernede Odiel–Tinto-våtmarkene i Sørvest-Spania i løpet av én vinter. Sammen med gulbeinmåke (Larus michahellis) tilførte de to artene anslagsvis 270 kilogram — mer enn 8,1 millioner plastpartikler — ifølge en studie som først ble publisert på nett 9. mai 2026.

Forskerne kombinerte tre typer data: gulpeboller samlet i våtmarkene, GPS-sporing av måkenes bevegelser og månedlige tellinger av fugler som brukte området. Gulpeboller er kompakte klumper av ufordøyelig materiale som fuglene gulper opp etter at de har spist. Plast som svelges på søppelfyllinger eller i byområder kan dermed fraktes inne i måken til våtmarkene og avsettes der når fuglen gulper opp en bolle. Ved å kombinere gulpeboller, bevegelser og antall fugler kunne forskerne estimere hvor mye plast som fulgte denne transportveien, hvor den sannsynligvis kom fra og hvor den hopet seg opp i det vernede våtmarkssystemet.

Plast var vanlig i gulpebollene

Studien analyserte 125 gulpeboller samlet i vinterperioden: 80 fra sildemåke og 45 fra gulbeinmåke. Totalt inneholdt 89,9 % plast eller annet menneskeskapt materiale. Blant gulpebollene fra sildemåke inneholdt 93,8 % menneskeskapt materiale og 62,5 % plast.

De fleste plastbitene var mikroplast under fem millimeter. Gulpeboller fra sildemåke inneholdt i gjennomsnitt 9,54 plastbiter, mot 4,14 hos gulbeinmåke. De to artene skilte seg også i hvilke plasttyper og polymerer de fraktet.

Søppelfyllinger var særlig viktige for sildemåke

GPS-data viste tydelige forskjeller i habitatbruk. Gulbeinmåker var sterkere knyttet til urbane områder, mens sildemåker i stor grad brukte søppelfyllinger. Sildemåkene fraktet også plast fra større avstander og sto for en større samlet mengde inn i våtmarkene.

Modellen estimerte at de to artene samlet førte rundt 270 kilogram plast inn i Odiel–Tinto-våtmarkene i løpet av vinteren. Omtrent 240 kilogram ble tilskrevet sildemåke og rundt 30 kilogram gulbeinmåke. Plastbelastningen var ikke jevnt fordelt: fuglene skapte områder med langt høyere beregnede mengder rundt ofte brukte raste- og overnattingsplasser.

Måker knytter avfallsområder til vernede våtmarker

Forfatterne beskriver måkene som biologiske transportører av plastforurensning. Når fuglene finner mat på søppelfyllinger og i byområder og senere raster eller overnatter i våtmarkene, flytter de menneskeskapt materiale inn i et internasjonalt viktig Ramsar-område.

De to måkeartene hadde ikke samme rolle. Sildemåke ga et bredere mønster av plastavsetning og sto for den største samlede mengden, mens gulbeinmåke skapte mer konsentrerte belastningspunkter ved enkelte hekke- og overnattingsområder. Forskerne mener derfor at artsspesifikk bevegelse og næringsøkologi må tas med når man vurderer hvordan dyr omfordeler plast mellom økosystemer.

Studien peker også på avfallshåndtering som en del av transportveien: mindre tilgang til plastfylt matavfall på søppelfyllinger og andre menneskepåvirkede områder kan redusere mengden materiale som er tilgjengelig for transport inn i naturlige våtmarker.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Økologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Sildemåke Larus fuscus Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.