DNA fra 123 hannsjiraffer støtter en inndeling i to arter
En genetisk studie publisert i 2026 gir nye data til den langvarige diskusjonen om hvor mange sjiraffarter som bør anerkjennes. Forskerne sammenlignet flere alternative taksonomiske inndelinger og fant samlet sterkest støtte for å dele slekten i to arter som tilsvarer en nordlig og en sørlig hovedlinje.
Forskerne brukte tilgjengelige helgenomsekvenser fra 123 hannsjiraffer til å sette sammen fire gener fra den hannspesifikke delen av Y-kromosomet, tre tilsvarende gener på X-kromosomet, komplette mitokondriegenomer og 21 introner fra autosomene. Dermed kunne de sammenligne markører med ulike arvemønstre: mitokondrielt DNA følger i hovedsak morslinjen, mens den hannspesifikke delen av Y-kromosomet følger farslinjen.
Y-kromosomdata skilte nordlige og sørlige linjer
Y-kromosomdataene viste et dypt skille mellom nordlige sjiraffer — de tradisjonelle formene antiquorum, peralta, rothschildi og reticulata — og fire sørlige former: giraffa, wardi, tippelskirchi og thornicrofti. I inndelingen forskerne mener passer best, blir disse til to arter: Giraffa camelopardalis i nord og Giraffa giraffa i en bredere sørlig betydning.
Et sentralt resultat var det forskerne omtaler som et genetisk «strekkodegap». Innenfor hver av de to foreslåtte artene var forskjellene på Y-kromosomet gjennomgående mindre enn forskjellene mellom den nordlige og den sørlige gruppen. Mitokondrielt DNA viste det samme hovedmønsteret. Inndelinger i tre eller fire arter fikk støtte i enkelte analyser, men der overlappet de genetiske avstandene innenfor og mellom arter. Bare toartsinndelingen ga et tydelig gap for både Y-kromosom- og mitokondriemarkørene.
Genflyt visket ikke ut det dypere skillet
De 21 autosomale intronene og andre markører støttet også det brede nord–sør-skillet, samtidig som de viste en mer sammensatt historie med genflyt. Studien fant nyere naturlig introgresjon mellom de sørafrikanske formene giraffa og wardi, via både hann- og hunnhybrider, noe som støtter at de hører til samme art. Den fant også spor etter eldre introgresjon mellom de viktigste nordlige og sørlige linjene. Introgresjon er overføring av genetisk materiale mellom bestander gjennom hybridisering etterfulgt av gjentatt paring med en av foreldrebestandene.
Forfatterne knytter også det genetiske skillet til forskjeller i skalleform og de tydelig ulike pelsmønstrene hos nett- og masaisjiraffer i det sørlige Kenya, der de nordlige og sørlige linjene kan møtes. De foreslår at seleksjon mot hybrider kan ha forsterket forskjeller som inngår i partnervalg og dermed begrenset genflyten, men dette presenteres som en evolusjonær forklaring og ikke som en direkte påvist mekanisme.
På grunnlag av monofyli og nukleotidforskjeller på tvers av markørsettene konkluderer forskerne med at toartsinndelingen passer best med dataene deres. Dette skiller seg fra andre moderne taksonomiske behandlinger som anerkjenner tre eller fire sjiraffarter, og antallet anerkjente sjiraffarter er derfor fortsatt omdiskutert.
Evolusjon & taksonomi
Lignende nyheter
mFISH koblet 16 av 22 kromosomtyper hos rhesusape til ett enkelt menneskekromosom
Kromosommaling med humane prober viste én-til-én-homologi for 16 av 22 kromosomtyper hos rhesusape, mens tre rhesusapekromosomer kombinerte materiale…
Les saken →
DNA-metyleringen endret seg da namibiske hanngeparder ble territorielle
Parvise blodprøver fra ti frittlevende namibiske hanngeparder viste omfattende, hovedsakelig økt DNA-metylering etter at de samme individene ble…
Les saken →
Zoonotisk Sarcocystis funnet hos 3,3 % av polske villsvin felt for mat
Molekylær testing av 241 villsvin fra alle de 16 polske voivodskapene fant Sarcocystis miescheriana-DNA hos 90 % og…
Les saken →ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.