Skallveksten hos sjiraffer så ut til å stanse rundt fire år hos hunner og åtte hos hanner
En tredimensjonal analyse av 515 sjiraffskaller fant at hunnene så ut til å nå den voksne skalleformen rundt fireårsalderen, mens hannene fortsatte å vokse til omtrent åtte år. Mønsteret gikk igjen hos de nålevende sjiraffartene, inkludert sørsjiraff (Giraffa giraffa), men hunner og hanner fulgte målbare forskjellige vekstforløp.
Forskerne samlet skaller fra hele Afrika og fra samlinger andre steder: 363 kom fra museer, 70 fra dyr hentet fra parker og reservater, og 82 fra preparanter med eksemplarer fra kjente reservater i det sørlige Afrika. Materialet omfattet 179 sørsjiraffer – 43 angolasjiraffer, 121 sørafrikanske sjiraffer og 15 eksemplarer som ikke kunne bestemmes til underart.
Hver skalle ble registrert med en tredimensjonal overflateskanner eller en CT-skanner. Forskerne plasserte deretter tilsvarende anatomiske målepunkter på de digitale modellene og sammenlignet størrelse og form med geometrisk morfometri. Aldersklassene ble bestemt ut fra tannfrembrudd og tannslitasje sammen med hvor langt skallens sømmer var lukket. Studien sammenligner eksemplarer i forskjellige aldersklasser og følger ikke de samme dyrene gjennom oppveksten.
Veksten fulgte et felles mønster før kjønnene skilte lag
Skallene fulgte en nokså lik utviklingsretning på tvers av artene. Formendringer knyttet til størrelse forklarte rundt 15 % av den samlede formvariasjonen. Det betyr at mesteparten av forskjellene i skalleform ikke bare kunne forklares med at noen skaller var større enn andre. Den største spredningen i skallstørrelse fantes i aldersklassen fra to til fire år, en periode der unge sjiraffer har blitt selvstendige i næringsinntaket.
Deretter skilte kjønnene lag i hvor lenge og på hvilken måte skallen vokste. Hunnenes skaller så ut til å slutte å vokse i klassen som begynner rundt fire år, nær alderen da hunnene blir kjønnsmodne. Hannene fortsatte i omtrent fire år til og nådde endelig skallstørrelse rundt åtteårsalderen, også nær den oppgitte alderen for kjønnsmodning.
Forskjellen besto ikke bare i at voksne hanner var forstørrede utgaver av hunnene. Hunnenes og hannenes vekstforløp skilte seg tydelig i både helning og plassering. Hanner og hunner med omtrent like stor skalle kunne derfor likevel ha forskjellig skalleform. De beinaktige utvekstene på hodet, kalt ossikoner, endret seg særlig mye og bidro til å skille hannene fra hunnene. Fordi ossikonene spiller en viktig rolle i territorie- og paringsatferd, foreslår forfatterne at seksuell seleksjon på disse strukturene kan ha bidratt til at nærliggende sjirafflinjer utviklet seg i ulike retninger.
Ossikonene endret seg mye, men utviklet seg med resten av skallen
Samtidig oppførte ikke ossikonene seg som helt uavhengige strukturer. Endringer i ansiktet, hjernekassen og skallens utvekster var tett knyttet sammen, noe som tyder på at sjiraffskallen i stor grad utvikles som en samordnet helhet. Ossikonene var mer fleksible i hvor mye de endret seg, men formen deres samvarierte fortsatt med resten av skallen.
Arter og underarter skilte seg også i skalleform
Studien bekreftet også forskjeller i skalleform mellom alle de fire sjiraffartene. Forskjellene mellom underarter var mindre gjennomgående og kom bare fram i enkelte sammenligninger. Forfatterne beskriver skallen hos sørsjiraff som den som ligner mest på de antatte stamformene. De understreker samtidig at fossiler av sjiraffer er dårlig kjent. Det er derfor usikkert om likheten skyldes at sørsjiraffen har beholdt opprinnelige trekk, eller en utviklingsprosess som bevarer mer ungdommelige proporsjoner.
Ingen dyr ble drept spesielt for studien. Arbeidet bygger på et skallmateriale som tidligere var samlet inn, men tilfører analyser av vekst, kjønnsforskjeller og hvordan ulike deler av skallen utvikles sammen.
Anatomi og morfologi
Lignende nyheter
Tårnfalk hadde omtrent dobbelt så høy tetthet av slimkjertler i luftrøret som stork
En sammenlignende studie av tre voksne hanner fra hver av tre fuglearter fant 11,32 slimkjertler per 0,1 mm²…
Les saken →
Pecten i palmeduens øye hadde 12–13 folder med tydelige cellemarkører
Forskere kartla pecten oculi, en karrik struktur som bare finnes i fugleøyet, hos palmedue. De 12–13 foldene hadde…
Les saken →
Progressiv gråning dokumentert hos palmedue i Asia for første gang
En voksen palmedue fotografert i Karnataka i India hadde lokaliserte hvite fjær på hodet og skulderregionen. Fuglen ble…
Les saken →ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.