Sørlige klippepytoner holder stand i et landskap i endring

Sørlig klippepyton (Python natalensis) finnes fortsatt over store deler av Sør-Afrika til tross for mer enn hundre år med arealendringer og økende menneskelig påvirkning. En studie publisert i april 2026 samlet historiske og moderne funn for å undersøke hvor arten fortsatt forekommer, og hvilke trusler som oftest er dokumentert.
Flere nyere registreringer viser ikke at bestanden har vokst
Forskerne samlet 1 237 registreringer fra perioden 1907–2025. Antallet registreringer økte kraftig etter 2015, og nyere funn fylte flere hull i den kjente utbredelsen. Dette betyr ikke nødvendigvis at bestanden har vokst eller utvidet seg. Økningen skyldes trolig blant annet bedre rapportering, større bruk av folkeforskningsplattformer og at det har blitt enklere å samle inn observasjoner av ville dyr.
Registreringene var sterkest knyttet til skogbiomet, fulgt av det kystnære vegetasjonsbeltet langs Indiahavet og savanne. Pytonene ble registrert fra havnivå til over 1 700 meter, men ruteanalysen viste tydelig størst forekomst i lavlandet: 81 % av de tilgjengelige rutene under 200 meter hadde registreringer av arten. Pytonene ble registrert både innenfor og utenfor verneområder. Litt over halvparten av funnene, 53 %, kom fra verneområder, selv om verneområdene bare utgjorde 9,2 % av landarealet i sammenligningen. Det tyder på at forekomsten av registrerte pytoner er særlig høy i beskyttede landskap.
Veier, elektriske gjerder og direkte avliving er dokumenterte trusler
Studien dokumenterte også flere menneskeskapte årsaker til skade og død. Veitrafikk var en viktig dødsårsak, og elektriske gjerder kan drepe slanger som forsøker å krysse dem. Branner kan også være farlige dersom pytonene ikke rekker å komme seg unna. Direkte avliving og fangst eller høsting gir ytterligere press enkelte steder.
Gjennomgangen viser også at pytonen inngår på begge sider av predator–byttedyrforhold. Forfatterne dokumenterte 16 dyrearter som spiste sørlig klippepyton, i tillegg til tre arter som drepte pytoner uten å spise dem. Dette er en viktig del av hvorfor de framhever slangens økologiske rolle både som stor predator og som byttedyr i sørafrikanske næringsnett.
Forskerne påpeker at forekomstdataene påvirkes av observatørskjevhet og av forskjeller mellom den historiske og den nyere rapporteringsperioden. Registreringene brukes derfor først og fremst til å beskrive forekomst, leveområder og dokumenterte trusler, ikke til å beregne bestandsvekst.
Forskerne konkluderer med at sørlig klippepyton fortsatt finnes over store deler av Sør-Afrika til tross for omfattende arealendringer, samtidig som arten utsettes for veitrafikk, elektriske gjerder, branner, direkte avliving og høsting. De anbefaler tiltak mot disse menneskeskapte truslene og fortsatt vern av arten og leveområdene dens. Blant forslagene er varselskilt langs veier der pytoner ofte krysser, endringer i utformingen av elektriske gjerder og å legge kontrollerte branner til tidspunkter da pytonene er mindre utsatte under soling eller samling i forbindelse med formering.
ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.



