Hopp til innhold

Mer oppstykkede og varierte landskap var knyttet til flere rapporterte møter mellom slanger og mennesker i Eswatini

Spotted bush snake on a wooden structure
Naturvern · Menneske–dyr-konflikt

Rapporterte møter mellom slanger og mennesker i Eswatini var vanligere i landskap som var delt opp i mange mindre areallapper og besto av en større blanding av arealtyper, ifølge en studie som først ble publisert 17. juni 2026. Forskerne analyserte 2 216 offentlige forespørsler om fjerning eller redning av slanger fra juli 2020 til juni 2024, fordelt på 48 arter. Registreringene dokumenterer møter som ble meldt inn til redningstjenesten; de er ikke en fullstendig telling av alle møter mellom mennesker og slanger og heller ikke et datasett over slangebitt.

Store og medisinsk viktige slanger var fremtredende i redningsdataene

De hyppigst rapporterte artene var kobraen Naja mossambica (13,2 % av registreringene), mambaen Dendroaspis polylepis (11,8 %) og snoken Boaedon capensis (10,7 %), fulgt av sørlig klippepyton (Python natalensis; 9,3 %) og den eggespisende snoken Dasypeltis typus (8,9 %). Flekket busksnok (Philothamnus semivariegatus) og hvesehoggorm (Bitis arietans) sto hver for litt over 7 % av registreringene. Fem svært medisinsk viktige giftslangearter blant de åtte hyppigst rapporterte artene sto til sammen for omtrent 48,7 % av alle registrerte møter.

Redningsdataene kan samtidig være skjeve. Store, lett synlige eller medisinsk viktige slanger kan oftere utløse en forespørsel om fjerning, mens små, skjulte eller gravende arter lettere blir underrapportert. Artsandelene beskriver derfor redningsdatasettet og er ikke en objektiv telling av hvor tallrike slangearter er i Eswatini.

Landskapsmønsteret hadde sterkest sammenheng innen 500 meter

De tydeligste landskapssammenhengene ble målt innen en radius på 500 meter rundt hvert rapporterte møte og ble svakere på skalaer på 1 og 2 kilometer. Tetthet av areallapper beskriver hvor mange separate arealflekker som finnes innen et område: høyere verdi betyr et mer finoppdelt eller fragmentert landskap. Variasjon i arealbruk beskriver hvor mange forskjellige arealtyper som finnes og hvor jevnt arealet er fordelt mellom dem. Sannsynligheten for et rapportert redningsmøte økte både med større tetthet av areallapper og med større variasjon i arealbruk.

Sammenhengen med tetthet av areallapper var forholdsvis lik ved ulike befolkningstettheter. For variasjon i arealbruk var mønsteret annerledes: sammenhengen ble svakere ved svært høy befolkningstetthet, der landskapet allerede var sterkt dominert av menneskelig arealbruk. Det samme overordnede landskapsmønsteret kom fram når svært medisinsk viktige giftslanger og arter med mindre medisinsk betydning ble analysert hver for seg.

Rapportene hadde topp i den varme og våte årstiden

De rapporterte møtene varierte også tydelig gjennom året, med topp fra november til april og langt færre registreringer i de kjøligere og tørrere månedene. I råtall sto naturlig savanne for 36 % av registreringene, bosetninger for 29 %, gressland for 13 % og regnavhengige jordbruksområder for 12 %. Slike andeler er ikke det samme som møteintensitet, fordi arealtypene dekker svært ulike deler av landet. Når forskerne tok hensyn til hvor mye av landskapet hver arealtype utgjorde, hadde bosetninger og områder med treavlinger de høyeste forholdstallene for rapporterte slangemøter.

Forfatterne konkluderer med at økende fragmentering og landskapsvariasjon kan utvide kontaktflatene der mennesker og slanger møtes. De mener derfor at arealplanlegging og tiltak for å forebygge slangebitt bør ta hensyn både til hvor mye natur som er igjen og til hvordan naturlige og menneskepåvirkede arealer er organisert. Fordi studien bygger på innmeldte redningshendelser og ikke et eksperiment, viser landskapssammenhengene hvor rapporterte møter var mer sannsynlige; de viser ikke at fragmentering alene forårsaket hvert møte.

Kilder og bildekreditering

  1. Padidar, S., Fletcher, R. J., Jr., Dlamini, W. M., Litschka-Koen, T., & Monadjem, A. (2026). Landscape heterogeneity is an important predictor of snake–human encounters in Eswatini. Journal of Applied Ecology, 63(6), e70450. https://doi.org/10.1111/1365-2664.70450Primary open-access research article first published 17 June 2026. The study analysed 2,216 snake–human encounters involving 48 species across Eswatini from July 2020 to June 2024 and found increased encounter probability with landscape patchiness and compositional heterogeneity, with strongest support at a 500-metre scale.

Bilde: Bernard Dupont / Wikimedia Commons / Flickr — flekket busksnok (Philothamnus semivariegatus) fotografert ved Matambeni Bird Hide nær Letaba i Kruger nasjonalpark, Sør-Afrika, 5. desember 2010; representativt bilde av én av studieartene, ikke et individ fra datasettet i Eswatini. · CC BY-SA 2.0 · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Menneske–dyr-konflikt

ARTER I SAKEN

Arter i saken

Sørlig klippepyton Python natalensis Utforsk arten Flekket busksnok Philothamnus semivariegatus Utforsk arten Hvesehoggorm Bitis arietans Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.