Hopp til innhold

Villsvin i Serbia bærer to virus som også finnes hos tamgris

A wild boar with a thick winter coat stands in woodland, its head clearly visible.

Hos villsvin (Sus scrofa) i Serbia fant forskerne DNA fra to virus som også finnes hos tamgris: svinecircovirus 2 (PCV2) og svinecircovirus 3 (PCV3). PCV2 er en nødvendig smittekomponent i et sykdomskompleks hos gris. PCV3 er påvist hos griser både med og uten sykdomstegn, og hvilken rolle viruset spiller i sykdom, er mindre klar. Data om virusene hos serbiske villsvin har hovedsakelig kommet fra øst i landet; Vest-Bačka var ikke tidligere undersøkt. Der fant forskerne ett eller begge virusene hos 29 av 90 felte villsvin – omtrent en tredel av dyrene som ble undersøkt.

Dyrene ble prøvetatt i jaktsesongene 2021 og 2022 gjennom rutinemessig overvåking av afrikansk og klassisk svinepest. Forskerne undersøkte samleprøver av lymfeknute, mandel og milt fra hvert dyr med real-time PCR, en metode som påviser bestemt genetisk materiale fra virus. PCV2-DNA ble påvist hos 17 dyr (18,9 %) og PCV3-DNA hos 12 (13,3 %); ingen dyr testet positivt for begge. Påvisning av virus-DNA forteller ikke alene om dyrene hadde aktiv sykdom.

Villsvin og tamgris kan ha kontakt med hverandre, noe som gjør virusfunn i ville bestander relevante for overvåkingen av smittestoffer hos begge. Studien undersøkte imidlertid ikke hvordan virusene spredte seg mellom dyr.

Virussekvensene passer inn i regionalt mangfold

Forskerne sekvenserte bare prøver med nok virus-DNA: fire av de 17 PCV2-positive prøvene og fem av de 12 PCV3-positive. PCV2-sekvensene dekket deler av genet for kapsidet, proteinskallet rundt virusets arvemateriale. Tre ble klassifisert som PCV2b og én som PCV2d. De lå innenfor genetisk mangfold som tidligere er rapportert hos villsvin i Serbia og tamgris i Europa; ingen dannet en egen grein i sammenligningen.

Forskerne fikk komplette genomer fra de fem PCV3-prøvene. De skilte seg med høyst 1,46 % fra hverandre og oppfylte studiens kriterier for PCV3-a, en bred gruppe som omfatter de fleste sekvensene i sammenligningen. Genotypeinndelingen av PCV3 er omdiskutert, så PCV3-a er her klassifiseringsrammen brukt i studien, ikke en fastslått betegnelse. Genomene dannet ingen egen villsvingruppe, men var nært beslektet med tidligere rapporterte sekvenser.

De nærmeste komplette genomsekvensene i sammenligningen kom hovedsakelig fra tamgris i Serbia og Ungarn. En screening ga to mulige signaler om rekombinasjon i PCV3-analysen, men ingen oppfylte studiens kriterier for en bekreftet hendelse. En separat analyse viste at det beregnede slektskapsmønsteret skiftet nær kapsidgenet. Det samme mønsteret fantes også i referansesekvenser uten de nye villsvingenomene, så det kan ikke knyttes til virusene fra Vest-Bačka. Sekvensene viser at begge virusene finnes i denne villsvinbestanden og passer inn i regionalt mangfold som også er kjent fra tamgris, men de kan ikke fastslå om virusene overføres mellom vertene eller i hvilken retning.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Sykdom, parasitter & mikrobiologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Villsvin Sus scrofa Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.