Våren kom – og jeg lever igjen!

Sommeren er nesten her, og vi har hatt vår i kanskje en måned. Vanligvis kommer våren og smelter snøen en gang i april, men i år nektet vinteren å slippe taket før helt i begynnelsen av mai. Vår betyr fugletid, så uansett hvor opptatt jeg har vært med jobb og den nye nettsiden, måtte jeg komme meg ut med det splitter nye – ett år gamle – kameraet mitt.

Området der jeg bor er ikke akkurat kjent for et enormt biologisk mangfold. Jeg bor riktignok rett ved skogen, en svært stille skog sådan, og det finnes dyr her hvis man leter hardt nok. Og da mener jeg virkelig hardt. Rundt 35 minutters kjøring unna ligger Nordre Øyeren naturreservat, Nord-Europas største innlandsdelta – i hvert fall etter hva de sier. Der er det langt mer å finne, særlig fugl under trekket, men enkelt er det fortsatt ikke. Ettersom jeg ikke har egen bil for øyeblikket, må jeg låne, og da blir det færre turer enn jeg skulle ønske.

Men nok om det. Hva har jeg egentlig funnet på naturturene de siste ukene?

Vi begynner med mine to turer til Øyeren. På den første hadde jeg knapt kommet inn i reservatet før et par fiskeørner fløy over hodet mitt. Rovfugler er alltid stas, og jeg hadde ikke sett fiskeørn siden tiden min i Sør-Afrika. De fløy dessverre for høyt til at bildene ble noe særlig. Ellers så jeg blant annet trane, gråhegre, knoppsvane, makrellterne, stær og en rekke småfugler. Sivspurv ble en ny art for meg. De brukbare bildene ble derimot av de vanlige mistenkte: linerle, blåmeis og løvsanger.

Den andre turen var i går. Det hadde regnet kraftig noen dager tidligere, så store deler av reservatet sto under vann, men jeg kom meg rundt. Fuglene var overalt, uten at det dukket opp så mange uvanlige arter. Det gikk mest i svarttrost, bokfink, kjøttmeis, blåmeis og løvsanger. Jeg fikk likevel en ny art: gråfluesnapper. Nye arter er alltid spennende! En liten gruppe traner fløy også forbi, og jeg hørte flere fugler jeg ikke klarte å plassere. Vegetasjonen har allerede blitt så tett at det er vanskelig nok å se fuglene, for ikke å snakke om å fotografere dem.

Dagens hovedoppdrag var egentlig å finne bever, noe jeg ikke hadde sett siden jeg var liten. Jeg kom litt sent og hadde ikke de største forhåpningene, men som en berømt norsk fotballtrener en gang sa på engelsk: «There’s always hope in a hanging snore!» Til min store overraskelse fikk jeg faktisk øye på en. Den var for langt unna til et godt bilde, men jeg så den – og jeg fikk bildebevis!

Jeg har også gått mange turer i nærområdet og funnet et lite sted med overraskende mye fugleaktivitet, bare et kvarter hjemmefra. Her møtes en liten bekk, barskog, løvtrær og et mer åpent område med høyt gress og busker. Jo mer variasjon i vegetasjonen, desto flere arter – selv på et område på bare noen hundre kvadratmeter.

Her fikk jeg mine første observasjoner av trekryper, munk, vintererle og rødvingetrost. Jeg er fortsatt ganske fersk på fugler i Norge, så ikke døm meg for at vanlige arter blir nye kryss! En ravn dukket også opp, men bildet i flukt ble ikke mye å skryte av. Rødvingetrostene jager meg forresten konstant bort nå som ungene har klekket. Aggressive små skapninger. Ellers er svarttrost, bokfink, løvsanger og kjøttmeis faste innslag. Her er et lite utvalg fra området.

Fugler er selvfølgelig ikke alt. Pattedyr står som regel øverst på ønskelisten min, men i Norge ser man sjelden de større artene. Med litt flaks kan man få øye på en elg eller et rådyr, slik jeg gjorde på Øyeren i fjor, men det meste annet krever langt mer innsats. Ekorn er heldigvis enklere. Jeg tok med kameraet til den lokale basketballbanen én eneste gang – og selvfølgelig hoppet det plutselig ekorn rundt overalt. De må ha visst at kameraet var med. Noen ganger fungerer naturen på merkelige måter.

En dyregruppe som sjelden forbindes med Norge, er reptiler. Vi har riktignok ikke mange: tre slangearter, én øgle uten bein og én «vanlig» øgle. De dukker opp fra tid til annen, men ikke akkurat på hver skogstur. De siste ukene skulle man likevel tro at Norge var fullt av dem.

På en tur fant jeg først flere buormer samlet på samme sted. Jeg hadde aldri sett buorm før, og ettersom arten heller ikke er spesielt vanlig, ble jeg naturligvis ganske gira og tok altfor mange bilder. Dette er Norges største slange og kan bli over én meter lang, men den er helt ufarlig og ikke giftig.

Bare noen dager senere, ikke langt fra buormene, fant jeg en hoggorm – Norges eneste giftslange. Den er vanligvis ikke farlig, selv om et bitt kan bli alvorlig dersom man reagerer kraftig. Hoggormen er den vanligste slangen vår og finnes flere steder i skogene her, men det er fortsatt like stas å møte en. Dette var første gang jeg faktisk fikk fotografert den.

Noen hundre meter videre fikk jeg reptilart nummer tre av Norges fem: stålorm. Den blir ofte tatt for å være en slange, men er egentlig en øgle uten bein. Den er kanskje det vanligste reptilet i skogene her, men jeg sier aldri nei til et møte – eller noen bilder.

Nå mangler jeg bare firfisle, som helt sikkert finnes et sted i nærheten, og slettsnok, som hovedsakelig lever lenger sør langs kysten og er langt vanskeligere å finne. Da er den norske reptillisten komplett. Det burde være mulig!

* For de som ikke kjenner sitatet: Det var trenerlegenden Egil «Drillo» Olsen som forsøkte seg på det engelske uttrykket «There is always hope in a hanging rope». Resultatet ble naturligvis langt bedre enn originalen.