Mangrovehegre

Mangrovehegre (Ardeola grayii) er en liten hegreart i slekten damhegre som hører hjemme på det indiske subkontinentet. Den måler omtrent 45 cm i lengde med et vingespenn på cirka 80 cm. Arten kjennetegnes på sine hvite vinger, gule ben og brunlige rygg og hode. I hekkesesongen har den en slående fjærdrakt med lange nakkefjær og gulbrunt hode, nakke og bryst. Utenom hekkesesongen er den mer stripet i fjærdrakten.

Mangrovehegren er lett å skille fra andre damhegrer, som den europeiske topphegren (Ardeola ralloides), når den er i hekkedrakt, men det er vanskeligere å skille disse artene fra hverandre utenom hekkesesongen. Bortsett fra vinhegre (Ardeola bacchus), som deler utbredelsesområde med mangrovehegren på Andamanene og Nikobarene om vinteren, deler den ikke utbredelsesområde med andre arter av damhegre.

Mangrovehegren finnes ofte ved ferskvann, inkludert dammer, innsjøer, elver og myrer, ofte nær jordbruksområder. Den er ganske tilpasningsdyktig og kan ofte finnes i urbane områder med egnede vannforekomster. Den er opportunistisk i matveien, med et kosthold som hovedsakelig består av fisk, insekter, krepsdyr og amfibier. Disse hegrene går vanligvis sakte eller sitter stille og venter når de jakter. Ved sistnevnte strategi vil de forbli urørlige, for så å slå raskt til for å fange bytte når det kommer nær.

Hekkesesongen til mangrovehegre strekker seg vanligvis fra juni til september, og sammenfaller med monsuntiden. Disse fuglene hekker i kolonier og bygger ofte reir i hegrekolonier med flere arter. De bygger reirene sine i trær eller busker nær vann ved å bruke kvister og andre plantematerialer. Hunnene legger mellom 3 til 5 blekblå til grønne egg, som ruges i omtrent 18 til 24 dager. Begge foreldrene deler på rugingen. Ungene forlater reiret omtrent 30 dager etter klekking, men forblir avhengige av foreldrene i en tid etterpå.

Mangrovehegre er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den er vidt distribuert og vanlig i hele sitt utbredelsesområde og står for øyeblikket ikke overfor noen betydelige trusler. Imidlertid kan tap av habitat på grunn av drenering av våtmarker og forurensning potensielt påvirke lokale bestander.