Jeg kan nesten ikke tro at det har gått fem år siden sist jeg skrev noe her! Det er ikke fordi jeg har sluttet med natur eller fotografering. Tvert imot. Jeg har oppgradert kamerautstyret ganske kraftig og vært på utallige mindre fototurer, stort sett dagsturer etter fugl i nærområdet. Kanskje ikke spennende nok til et helt blogginnlegg, men sannheten er også at jeg har vært litt lat – og ganske opptatt som lærer på fulltid. En jobb jeg for øvrig elsker.

For å skrive her trenger jeg både skrivelyst og en opplevelse som virkelig setter i gang inspirasjonen. I Sør-Afrika lå slike opplevelser nærmest rundt hvert hjørne. Norge er annerledes. Det betyr ikke at naturen her er kjedelig – interessen for fugler har hjulpet enormt – men det er noe eget ved å kjøre rundt alene og plutselig møte en løveflokk ved veien.

Til slutt gjorde jeg det nest beste: satte meg i bilen og kjørte til stedet i Norge som for meg minner mest om de afrikanske slettene – Dovrefjell. Jeg tuller ikke. Flere ganger på turene der oppe tok jeg meg i å tenke: «Dette minner utrolig mye om Serengeti!» Bare med litt færre ting som kan spise deg. Et artig poeng er at Serengeti faktisk ligger omtrent like høyt over havet som Dovrefjell, men det varmere klimaet gjør området langt frodigere og mer artsrikt.

Var det min lengste innledning noensinne? Er du fortsatt her? Bra. Da begynner vi med turen – og selvfølgelig bildene. Dyrelivet på Dovrefjell kastet seg nærmest foran kameraet mitt, og ga meg endelig nok inspirasjon til å skrive igjen.

Først en blåstrupe som prøver å holde balansen med nebbet fullt av larver:

Fornøyd? Da tar vi det fra begynnelsen.

PS: Artsnavnene er allerede skrevet på norsk her, så du slipper å vente helt til bunnen av innlegget.

Under hele oppholdet bodde jeg på Trolltun Gjestegård på Dombås, helt sør på Dovrefjell. Et hyggelig sted med grei mat, uten at det prøver å være spesielt fancy. Jeg valgte det først og fremst fordi det ligger nær hovedmålet mitt: Fokstumyra naturreservat, kjent for fuglelivet sitt.

Denne dagen skulle egentlig vært tom. Etter den lange kjøreturen hadde jeg ikke tenkt meg ut, men værmeldingen for de neste dagene skiftet hele tiden og varslet en del regn. I tillegg klødde det i utløserfingeren. Dermed ble det en kveldstur på Fokstumyra.

Før avreise hadde jeg tre mål:

• Se og fotografere blåstrupe (Luscinia svecica), en fjellfugl jeg alltid har syntes er fantastisk vakker, men aldri hadde sett.
• Bli med på moskussafari og forhåpentligvis både se og fotografere moskus (Ovibos moschatus).
• Finne noen flere nye arter, uten å stille altfor store krav.

Bare noen minutter inn i min aller første tur på Fokstumyra satt det en blåstrupe på en gren rett over meg og viste seg frem. Det viktigste målet var altså nådd nesten før turen hadde begynt. Allerede da skjønte jeg at dette kunne bli en spesiell uke.

Blåstrupen hadde tydeligvis reir i nærheten. Det er hannen som har den praktfulle blå strupen, og både lydnivået og nærheten tydet på at han prøvde å jage meg bort. Jeg tok noen raske bilder og lot ham få ro. Dette skulle langt fra bli turens siste blåstrupe.

Lenger ute på stien, mot fugletårnet vest i reservatet, møtte jeg turens første heipiplerke (Anthus pratensis). Bildet er litt hardt beskåret, men jeg liker det likevel.

Etter en kort stopp i fugletårnet dukket en annen fargerik hann opp: såerle, underarten Motacilla flava thunbergi av gulerle, som hekker i de nordlige delene av Skandinavia, Finland og Russland. Jeg trodde først den forsøkte å jage meg bort fra et reir, men den fulgte meg mistenkelig lenge. En lignende opplevelse dagen etter skulle gi en annen forklaring.

I den nordlige delen av reservatet ligger noen små vann. Der fikk jeg min første storlom (Gavia arctica). En fantastisk fugl, men selvfølgelig altfor langt unna til et skikkelig bilde. Det dårlige bildet får bli med likevel. Ny art er ny art.

En sangsvane (Cygnus cygnus) fløy også over før ting virkelig begynte å skje.

Først dukket denne elgkua (Alces alces) opp.

Da jeg kom nærmere, viste det seg at hun ikke var alene. Det var minst seks elger i forskjellige aldre og av begge kjønn, men de oppdaget meg før jeg oppdaget dem og forsvant før jeg rakk å fotografere.

Så kom dagens mest dramatiske – og litt pinlige – episode. Sangsvanen over landet sammen med partneren sin i en dam ute på myra, noen hundre meter foran meg. Det ble mye støy, og kort tid etter lettet begge igjen. Det burde jeg ha tatt som et varsel.

Da jeg nærmet meg dammen, kom en kjent, men langt mer desperat lyd ovenfra. Jeg så opp og møtte et av de skumleste ville dyrene jeg noen gang har vært borti: en fiskemåke (Larus canus). Ja, samme art som går rundt i Oslo og utenfor skolen der jeg jobber. Men dette var ingen vanlig bymåke. Dette var terrormåka. Den hadde unger i nærheten, var ikke vant til mennesker og mente helt tydelig at jeg var altfor nær.

Stien så ut til å gå rett forbi reiret. Jeg fortsatte å gå, men måka godtok ikke annet enn full retrett i høy hastighet. Dermed løp jeg – med tungt kamera i hånden og sekk på ryggen – over ujevnt terreng mens jeg så for meg både overtråkk og knust kamerautstyr. Til slutt nådde jeg en liten skogflekk der den ikke kunne stupbombe mellom trærne.

Gleden varte kort. Stien svingte sørover og førte meg ut mot dammen igjen. Da jeg kom ut i det åpne, kom den hvite djevelen rett mot meg i øyehøyde. Eneste mulighet var å forlate stien og løpe ut på myra, mens jeg håpet at bakken faktisk bar. Det må ha vært litt av et syn. Heldigvis ble ikke føttene våte. Resten av meg var gjennomvåt av svette, noe som igjen tiltrakk seg omtrent halvparten av myggbestanden i reservatet.

Da jeg endelig fant en stein og kunne sette meg ned, så jeg rett på enda en elg. På det tidspunktet var reaksjonen omtrent: «Jeg gir opp.» Heldigvis var elgen mer interessert i maten sin enn i meg, og da den oppdaget meg, var det for en gangs skyld dyret som løp. På vei tilbake til bilen fikk jeg også se jordugle (Asio flammeus). Ikke verst for en dag som egentlig ikke skulle inneholde noe som helst.

Jeg fikk selvsagt ikke bilde av måka som jaget meg, men her er et vennligere familiemedlem.

Dagen begynte som varslet med kraftig regn. Vanligvis drar jeg ut så tidlig som mulig, fordi dyrene starter dagen lenge før oss, men jeg hadde ikke lyst til å drukne verken meg selv eller utstyret. Jeg ventet til været lettet og dro til Fokstumyra etter klokken ti. Dagens eneste klare mål var å unngå terrormåka.

Timingen var god. Det første jeg så utenfor parkeringsplassen, var en fugl som nesten alle kjenner lyden av, men langt færre kjenner igjen på bilder. Den er sky og langt oftere hørt enn sett.

Det var selvfølgelig en gjøk (Cuculus canorus). Jeg elsker gjøken, men den driver meg også til vanvidd. Dette er fortsatt det beste bildet jeg har fått. En gang brukte jeg flere timer på å snike meg innpå en gjøk hjemme, og hver eneste gang jeg fikk øye på den, fløy den videre. Det er som om den vet nøyaktig når den blir sett, selv når man gjemmer seg bak trær. Denne var ikke stort mer samarbeidsvillig, men det var uansett flott å få både sett og dokumentert den.

Jeg forsøkte en annen innfallsvinkel gjennom noen busker. Gjøken forsvant, men manøveren ga meg en ny overraskelse. En stor fugl kom plutselig over jordet: en jordugle, samme art som jeg så for første gang kvelden før. Dette var min første ugleobservasjon i Norge, så selv på god avstand var det svært spennende.

Ved stedet der blåstrupen hadde sittet dagen før, lurte jeg på om den samme hannen ville dukke opp igjen. Det gjorde den. Når fuglene kommer så nær, får kameraet og objektivet virkelig vist hva de kan.

Jeg fikk også et sjeldnere bilde av en hunn.

Denne dagen hadde jeg fugletårnet for meg selv og satte meg ned med lunsjen. Mens jeg satt der, passerte en elgku med to kalver. Et øyeblikk føltes det nesten som å sitte i et fotoskjul i et afrikansk reservat og se store dyr gå forbi.

Etterpå fortsatte jeg mot området der gulerla hadde fulgt meg dagen før. Den velkjente lyden kom fra trærne, men fuglen som viste seg, var en hunn. Hun gjorde nøyaktig det samme: laget mye lyd og fulgte etter meg. Denne gangen oppdaget jeg hvorfor. Når jeg gikk gjennom vegetasjonen, skremte jeg opp fluer og andre insekter, og gulerla stupte ned og plukket dem. Smart – og en atferd jeg også har sett hos flere afrikanske fuglearter.

Noen hundre meter senere fikk en kraftig, ukjent fuglelyd meg til å stoppe. Fuglen måtte være rett foran meg, men jeg kunne ikke se den. Da jeg til slutt gikk videre, lettet den fra vegetasjonen – og landet utrolig nok i toppen av en ung bjørk rett ved stien. Det var en grønnstilk (Tringa glareola), enda en ny art, og en av de villeste fotomulighetene jeg har hatt. Bildet trengte knapt å beskjæres.

Full av adrenalin fortsatte jeg mot det lille vannet der storlommen hadde vært dagen før. Planen var å finne et sted å sitte kamuflert og vente på det som måtte dukke opp. Før jeg fant en plass, kom denne sivspurvhunnen (Emberiza schoeniclus) svært nær. Jeg fikk ikke noe godt bilde av den mer fargerike hannen, men dette var mer enn godt nok.

Og selvfølgelig dukket enda en blåstrupe opp.

Da jeg omsider hadde satt meg, rullet mørke skyer inn fra sør. Jeg innså at jeg kom til å bli både våt og miserabel om jeg ble sittende. Turen ble derfor kortere enn planlagt – men ikke kort nok til å unngå at jeg faktisk ble våt og miserabel. Slik går det når man «jobber» ute i naturen. Jeg var likevel strålende fornøyd med dagen.

Dette var dagen for moskussafari, noe jeg hadde gledet meg til lenge. Jeg hadde drømt om å se moskus siden barndommen, da familien kjørte over Dovrefjell hver sommer på vei til og fra slekt i Trondheim. Værmeldingen inneholdt litt av alt, men det spilte ingen rolle. Jeg hadde hørt at sjansen for moskus var svært god, og det var det eneste som betydde noe.

Fotografisk ble ikke dette turens sterkeste dag, men noen bilder må med for å fortelle historien. Jeg kjørte til Kongsvold Fjeldstue, omtrent en halvtimes kjøring fra Dombås. Rundt klokken ti møtte guiden gruppen, og vi begynte å gå opp fjellet. Underveis ble det pauser med informasjon om planter, dyr, landskapet og ikke minst alt vi trengte å vite for å overleve et møte med moskus.

Jeg stortrivdes både med turen og selskapet. Over tregrensen åpnet det fantastiske landskapet seg, og jeg fikk også en ny fugleart: heilo (Pluvialis apricaria). Bilder av den kommer på dag fire.

Guiden hadde tydelig en idé om hvor moskusen kunne stå. Langt fremme lå en fjellside vi gikk mot. En i gruppen, Tord, oppdaget to små mørke prikker i terrenget. Selv med kikkert var guiden usikker, men gjennom kameraet og et kraftig utsnitt kunne jeg bekrefte at det faktisk var moskus. Tord: Evnen din til å oppdage ting på enorm avstand kan måle seg med de beste safariguidene jeg møtte i Afrika. Her er mitt aller første glimt av moskus – finner du dem?

Da observasjonen var bekreftet, forlot vi stien og gikk mot dyrene. Vi la oss til omtrent 200 meter på siden av dem, som var den tillatte avstanden, og der skulle vi spise og fotografere. Dette var synet som møtte oss.

Det ble dagens beste bilde før de to oksene ruslet bort og forsvant. Guiden håpet vi skulle finne dem igjen etter lunsj, men de var borte, og flere i gruppen var forståelig nok for slitne til en lengre jakt. Jeg likte turen svært godt og anbefaler den gjerne til alle som vil se moskus og samtidig lære litt om fjellet.

På vei tilbake fikk jeg dette bildet av en steinskvett (Oenanthe oenanthe) på en fargerik stein som ganske åpenbart har vært brukt som utkikkspost av mange fugler før den.

Dette ble sannsynligvis favorittdagen min, selv om den ikke var planlagt. Egentlig skulle jeg tilbake til Fokstumyra, men turen opp fjellet dagen før hadde gitt mersmak. Jeg ville forsøke å få bedre moskusbilder og fotografere heiloene som det var så mange av der oppe. Dermed kjørte jeg tilbake til Kongsvold og startet tidlig, før de fleste andre. For første gang på turen var det meldt sol hele dagen.

Jeg parkerte klokken 07.30 og holdt jevn fart opp til et punkt der jeg kunne se fjellsiden fra dagen før. Ingen moskus var synlig, så jeg konsentrerte meg om heiloene. Først fikk jeg en hunn, deretter den litt mer markerte hannen.

På vei mot et område der moskus ofte blir sett, ble jeg avledet av en fugl som fløy rundt, landet på forskjellige steder og laget et voldsomt leven da jeg kom nærmere. Bildet avslørte enda en ny art: rødstilk (Tringa totanus), en slektning av grønnstilken fra dagen før. Den virket stresset, så jeg lot den være etter å ha fått et bevisbilde.

Jeg snudde deretter mot området de to moskusoksene hadde gått dagen før. Da jeg så opp mot fjellsiden, sto de der – de samme to, bare litt lenger sør. Nå gjensto det vanskeligste: Hvordan komme i fotoposisjon uten å forstyrre dem?

Guiden hadde lært oss mye om moskusatferd. De er ikke som afrikanske bøfler, som gjerne angriper først og vurderer situasjonen etterpå. Moskus vil helst være i fred. Kommer man for nær, varsler de med snøft og tydelig misnøye. Ignorerer man advarslene, kan de angripe, og med en toppfart rundt 60 km/t vil man definitivt ikke oppleve det. Jeg hadde aldri gjort dette alene uten erfaringen med store og potensielt farlige dyr fra Afrika. Man må kunne lese atferden og vite når man skal trekke seg unna.

I stedet for å gå rett mot dem valgte jeg å gå opp fjellet på venstre side, komme på samme høyde og nærme meg gradvis derfra. Først måtte jeg spise. Ved foten av fjellet fant jeg en stein og tok dette mobilbildet av utsikten.

Problemet med den perfekte lunsjplassen var at moskusene forsvant bak en kant. Sist jeg så dem, hadde de lagt seg, og jeg håpet de fortsatt lå der. Etter mat og en kort pause gikk jeg oppover i motsatt retning av dyrene for å redusere faren for å plutselig stå rett foran dem. Jeg stoppet ofte og sjekket terrenget; det kunne tross alt være flere moskus i området.

Da jeg nådde høyden der jeg trodde de lå, var de fortsatt ute av syne rundt et svakt hjørne i fjellsiden. Jeg gikk sakte nærmere, slik at terrenget på den andre siden ble synlig litt etter litt. Plutselig kom en mørk, hårete rygg til syne. Den ene hvilte kanskje hundre meter unna – mennesker er notorisk dårlige til å bedømme avstand. Jeg visste at det var to og måtte finne den andre før jeg kunne konsentrere meg om bildene. Litt lenger opp så jeg at den lå ved siden av. Endelig kunne jeg fotografere.

Av en eller annen grunn ble ingen av bildene helt sylskarpe. Jeg hadde ved et uhell flyttet en bryter på objektivet som påvirker stabilisering og fokus, men heller ikke etter at den ble rettet, satt skarpheten helt. Sannsynligvis skapte varmen fra bakken lufturo over den lange avstanden. Jeg fikk likevel flere brukbare bilder, blant annet toppbildet i innlegget. Den ene oksen reiste seg da den merket meg, men viste ingen tegn til aggresjon. Jeg fulgte kroppsspråket deres hele tiden.

Da moskusene sakte beveget seg bort, tok jeg hintet og gikk ned fra fjellsiden. Dette var et av mine beste dyremøter noensinne, fullt på høyde med flere opplevelser i Afrika. Adrenalinet pumpet, og jeg hadde fått noen bilder som kunne dokumentere det.

Dagen var fortsatt ung. Moskusstien, en rundtur på rundt 15 kilometer, ville etter hvert føre meg tilbake til Kongsvold. Jeg hadde allerede gått omtrent sju kilometer, men følte meg full av energi og bestemte meg for å ta hele turen. Samtidig kunne jeg teste hvordan det var å gå rundt 20 kilometer med alt kamerautstyret – jeg har noen større planer for fremtiden.

Som bekreftelse på at valget var riktig, dukket en blåstrupe opp helt i starten av stien.

Videre så jeg ikke veldig mye dyr – en ravn hørtes, og noen steinskvetter viste seg – men landskapet var utrolig. Jeg forelsket meg fullstendig i området, kanskje nettopp fordi det minner meg så mye om deler av Serengeti. Første del av stien gikk ned mot E6, som måtte krysses før andre halvdel.

Ved veien fotograferte jeg en løvsanger (Phylloscopus trochilus). De var overalt, men kan være vanskelige å få gode bilder av, og siden arten er så vanlig i Norge, hadde jeg ikke prioritert den tidligere.

Under dagens andre lunsj dukket flere såerler opp, og én satte seg rett ved siden av meg. Det var utrolig hvor nær noen av fuglene kom. Denne ville åpenbart fotograferes – og hadde mye å si om saken.

En heipiplerke ville også markere sin tilstedeværelse.

Mot slutten av stien dukket enda en blåstrupe opp. Denne gjorde virkelig sitt beste for å vise frem fjærdrakten.

Etter ti timer, med riktignok mange pauser, var jeg tilbake på Kongsvold. Det hadde vært en fantastisk dag og en tur jeg gjerne anbefaler til alle som liker en god fjelltur – med mulighet for moskus underveis. Jeg hadde dessuten funnet en måte å bære utstyret på som ikke gjorde meg fullstendig utslitt. Det var lovende.

Siste dag, og nok en dag der jeg egentlig ikke hadde planlagt noen tur. Likevel ville jeg innom Fokstumyra én siste gang før kjøreturen sørover. De opprinnelige målene var allerede nådd: blåstrupe, mange ganger; moskus, definitivt; flere nye arter, absolutt.

Én ting manglet. Etter moskussafarien hadde jeg begynt å håpe på en rovfugl – hauk, ørn, falk eller lignende. Jordugla var flott, men ikke helt det samme. Én art ble stadig nevnt av andre fuglekikkere: myrhauk (Circus cyaneus). Jeg hadde aldri sett den, men visste at hannen er en svært vakker rovfugl. Dermed ble det en siste tur til Fokstumyra.

Allerede da jeg svingte av E6 og inn på grusveien mot parkeringsplassen, visste jeg at beslutningen var riktig. En storspove (Numenius arquata) med unger sto på en høyde ved veien, og den voksne fuglen poserte på toppen av en stein. Dette er en av favorittfuglene mine i Norge og har, etter min mening, en av de vakreste lydene. Arten skal ikke engang være spesielt vanlig akkurat her, men nå fikk jeg mine første virkelig gode bilder av den.

På parkeringsplassen møtte jeg tilfeldigvis et hyggelig ektepar som jeg kort hadde truffet dagen før. De hadde da vært på sin egen guidede moskussafari og stoppet meg med noen fuglespørsmål. Et eller annet med kamerautstyret mitt roper tydeligvis «fuglekikker». Mannen var amerikansk, ivrig fuglekikker og arrangerte egne fugleturer i Paris, der de bodde. Kona var norsk og i ferd med å bli bitt av samme basill. De hadde gått glipp av storspovene, så de kjørte tilbake for å lete mens vi avtalte å møtes ved fugletårnet.

I mellomtiden gikk jeg en liten runde og fant enda en løvsanger. Denne kom så nær at jeg nesten måtte rygge for å få plass til hele fuglen i bildet.

Det skjedde ikke stort mer, så jeg gikk til tårnet og ventet. Etter en stund ble vinden plagsom, og jeg gikk ned igjen for å komme ut i solen. Akkurat da kom ekteparet opp stien og fikk øye på noe: enda en jordugle fløy over myra, for langt unna til bilder.

Vi ble stående og snakke om fugler, dyreliv og livet generelt. Plutselig ropte amerikaneren: «Myrhauk!» Der var den. En hann jaktet lavt over den åpne myra. Avstanden var stor, men det var ingen tvil. Det var akkurat arten jeg hadde håpet på den siste dagen. Den steg gradvis høyere, og jeg fikk noen sterkt beskårne dokumentasjonsbilder der den lysegrå fjærdrakten likevel er tydelig.

Etter at den hadde forsvunnet og vist seg igjen enda lenger borte, fortsatte samtalen. Så kom et nytt rop: «Myrhauk – hunn denne gangen!» Dermed hadde jeg sett begge. Hunnen er svært annerledes, brun og langt bedre kamuflert.

For en avslutning på en fantastisk Dovrefjell-tur. Det finnes fortsatt arter jeg ikke fikk sett, blant annet den nesten mytiske boltiten (Eudromias morinellus), som amerikaneren gjerne ville finne, og flere rovfugler jeg håper å få bedre bilder av. Jeg kommer definitivt tilbake.

Turen kunne selvfølgelig ikke slutte uten at en blåstrupe dukket opp ved bilen for å si farvel mens jeg skiftet ut av feltklærne før kjøreturen sørover.

Dette må være et av de lengste blogginnleggene jeg noen gang har skrevet. Forhåpentligvis fikk du noe ut av det uten å sovne halvveis – og jeg klandrer deg ikke om du bare så på bildene. Spørsmålet er hvor lenge det går til neste oppdatering. Fem år til? La oss håpe ikke. Dette var faktisk svært moro å skrive.