Rødhalsgås

Rødhalsgås (Branta ruficollis) er en fargerik liten gåseart i slekt med hvitkinngås (Branta leucopsis) og ringgås (Branta bernicla). Den holder til i Eurasia, hvor den forekommer som trekkfugl. Den hekker i arktiske strøk i Sibir og overvintrer sørøst i Europa rundt Svartehavet. Den kan forekomme som en sjelden gjest i vestlige europeiske land (svært sjeldent i Norge). Den er lett gjenkjennelig med sin sorte og hvite fjærdrakt, samt tydelig røde hals og kinn. Den kan bli 53-56 cm lang. Hannfugler er større enn hunnfugler og kan veie mellom 1,2-1,6 kg.

Rødhalsgåsa finner man som oftest i nærheten av vann, og kan sees både langs kysten og ved våtmarksområder i innlandet. Den liker seg også på åpne gressområder, hvor den liker å spise ferskt gress. Den vil også spise blader, skudd, stengler og vannplanter, spesielt på vinteren.

Rødhalsgåsa lever i flokker, og hvis de blir separert fra sine egne så kan man finne dem med beslektede arter som hvitkinngås og ringgås. Under hekkesesongen, som starter i juni, danner de små kolonier på rundt 4 par. Størrelsen er avhengig av tilgjengelighet på mat, området og antall rovfugler i nærheten. Par av rødhalsgåsa liker å hekke i nærheten av klipper hvor rovfugler (som vandrefalk, snøugle og fjellvåk) har sine reder. Ved å hekke i nærheten av rovfugler så får de beskyttelse mot rovpattedyr som fjellreven. Jo nærmere de er rovfugler når de hekker, jo tryggere er redet. Av og til så hekker rødhalsgåsa på elveøyer, men da er de ofte mer sårbare mot predasjon fra blant annet samojedmåke. 

Rødhalsgåsa får sitt første kull når de er 3 år gamle. Antall egg som legges er som regel 3-8. Eggene hekkes etter rundt 25 dager. De fleste kull hekker i midten av juli, og ungene forlater redet i slutten av august eller tidlig i september. 

Rødhalsgåsa er en truet art med en nedadgående kurve. Mer enn 80% av den kjente populasjonen hekker på kun fem plasser. Trolig så finnes det flere hekkeplasser man fortsatt ikke har funnet. Rødhalsgås er en beskyttet art i de fleste land der den hører hjemme, men jakt forekommer fortsatt noen steder. Dette er en art som overvåkes nøye, og det er fortsatt stor interesse for å lære mer om artens økologi, trekkruter og leveområder. I det siste kan det se ut til at rødhalsgåsa har flyttet seg mer vestover når den overvintrer, da flere individer enn tidligere har blitt observert i Ungarn. Den er oppført som sårbar på IUCNs rødliste.

Jeg har kun sett rødhalsgås en gang så langt i livet, og det var en meget minnerik observasjon. Det var under den årlige fugleturen 1. påskedag til Fornebu (22. april 2019), arrangert av Norsk Ornitologisk Forening. Jeg visste det ikke før turen, men når jeg kom fikk jeg høre at en rødhalsgås var observert med en flokk hvitkinngjess dagen før. Som du vet ut ifra teksten over, så er ikke Norge innenfor rødhalsgåsas naturlige leveområde, så en observasjon ville vært noe helt utenom det vanlige. Heldige som vi var, så fant vi den!

Flere av ekspertene mente at dette måtte være en rømt fugl fra fangenskap, mye på grunn av oppførsel, selv om den ikke hadde noen ring rundt foten. Dette tok selvfølgelig bort en del av begeistringen. De tok uansett og fanget fuglen, fikk satt på en ring og tok noen DNA-prøver. Syv måneder senere kom resultatet. Fuglen var faktisk fra Sibir! Det var en sjelden gjest som hadde forvillet seg helt til Norge sammen med en flokk hvitkinngjess. Dette var trolig kun den femte observasjonen av rødhalsgås i Norge! Veldig artig observasjon, og trolig min favoritt for 2019 nå som vi vet hvor den kom fra.