Beskrivelse
Indiahornfugl (Ocyceros birostris) er en mellomstor hornfugl som hovedsakelig finnes på det indiske subkontinentet. Den når en lengde på omtrent 60 cm, inkludert den lange halen. Denne fuglen er lett å kjenne igjen på den grå fjærdrakten og et karakteristisk buet nebb hos både hannfugler og hunnfugler, der hannfuglene har en større påsats på toppen av nebbet. Hunnfugler har et lysere nebb som kun er mørkt innerst, i motsetning til hannfugler der den mørke fargen strekker seg lenger ut mot enden av nebbet. Ungfuglene har en god del mindre påsats på nebbet og oransje hud rundt øynene. Denne arten av hornfugl observeres ofte i par.
Habitat og nisje
Indiahornfugler kan finnes i en rekke habitater, inkludert krattskog, åpne løvfellende skoger og urbane områder, spesielt i nærheten av dyrket mark og frukthager. De er blant får hornfuglarter som trives i nærheten av menneskelige bosetninger. Dette er altetende fugler som hovedsakelig livnærer seg på frukt, små pattedyr, fugler, insekter og larver. De leter gjerne etter frukt og annet bytte i trekronene, men har også evnen til å fange flygende insekter i luften. Arten er kjent for å spille en avgjørende rolle som frøspreder i indiske skoger.
Hekking
Hekkesesongen for indiahornfugl strekker seg vanligvis fra februar til mai. I løpet av denne tiden viser de en unik hekkeatferd der hunnfuglen forsegler seg selv inne i en hulrom i et tre ved hjelp av gjørme og ekskrementer, og etterlater kun en liten sprekk slik at hannfuglen kan mate henne under inkubasjonen. Denne spesielle atferden sikrer både sikkerheten til eggene og hunnen i den sårbare hekkeperioden. Det tar omtrent 28-30 dager før eggene klekkes, og ytterligere 45 dager før ungene er modne nok til å forlate redet.
Status
Indiahornfugl er for øyeblikket oppført som av livskraftig på IUCNs rødliste. Denne statusen skyldes artens vide utbredelse, samt dens store og antatt stabile populasjon, til tross for lokale trusler som tap av habitat. Bevaring av vitkige habitater og artens tilpasningsevne til urbane miljøer har bidratt til å opprettholde de stabile populasjonsnivåene.