Beskrivelse
Orientlerke (Alauda gulgula) er en liten spurvefugl som primært finnes i de sørlige regionene av Asia. Arten har en relativt beskjedne størrelse, og måler omtrent 15-18 cm i lengde. Den har en gulbrun overside med stripete mønster og en lysbrun underside. Halen er kort og svakt gaffelformet, og den har en markant topp på hodet, selv om denne ikke alltid er synlig. Orientlerken ligner noe på sanglerke (Alauda arvensis), men den er mindre, har en kortere hale og et proporsjonalt lengre og spissere nebb.
Habitat og nisje
Orientlerker trives i åpne gressletter, jordbruksområder og halvtørre regioner. De er bakkelevende fugler, og finnes vanligvis i områder med kort vegetasjon hvor de kan lete etter mat. Kostholdet består primært av frø, korn og små insekter, som biller og larver. De bruker en kombinasjon av gange og korte hopp for å søke på bakken etter mat. Når de spiser insekter, utfører de ofte raske, smidige hakk mot bakken.
Trekk
Orientlerken viser delvis trekkatferd. Mens populasjoner i de nordligste delene av utbredelsesområdet, som Sentral-Asia og Nord-Kina, har en tendens til å trekke sørover i vintermånedene, er populasjoner i de mer tempererte regionene stort sett standfugler. Trekkavstandene er generelt korte, og ofte innenfor samme region, eller fra fjellområder til lavlandet som en respons på kaldere vær.
Hekking
Hekkesesongen for orientlerke varierer med geografisk område, men forekommer vanligvis mellom mars og august. Arten er kjent for sine kurtiseoppvisninger, som i likhet med sanglerke, inkluderer stillestående flukt ledsaget av sang. Reir bygges typisk på bakken, og er enkle strukturer laget av gress og annen vegetasjon, ofte skjult i gresstuster eller under små busker. Hunnen legger mellom 2 til 5 egg, som ruges i omtrent 11 til 13 dager. Begge foreldrene er involvert i matingen av ungene, som forlater reiret omtrent 9 til 12 dager etter klekking.
Status
Orientlerke er for øyeblikket oppført som livskraftig på IUCNs rødliste. Selv om arten er utbredt og vanlig i mange deler av utbredelsesområdet, står den overfor potensielle trusler som tap av habitat på grunn av landbruksutvidelse og urban utvikling. Likevel har dens tilpasningsevne til habitater endret av mennesker, som jordbruksområder, hjulpet den med å opprettholde stort sett stabile bestander.
Bilder
