Beskrivelse
Dunhalsstork (Ciconia microscelis) er en mellomstor stork som hører hjemme i det meste av Afrika sør for Sahara. Med en høyde på 75–92 cm er denne fuglen kjent for sin glinsende svarte fjærdrak, en distinkt sort hette og en dunete hvit hals (som har gitt den sitt navn). Den nedre delen av magen og underhaledekkfjærene er hvite, i kontrast med den ellers mørke fjærdrakten. Fjærene rundt basen av halsen er iriserende med en kobberlilla fargetone og blir ofte løftet opp under fremvisninger. Dunhalsstorken har et stort og svartaktig eller mørkerødt nebb. Ungfugler er blassere versjoner av de voksne. Et unikt trekk er et smalt bånd av lys, udekket hud langs undersiden av underarmen, som er synlig når vingene åpnes. Denne huden beskrives som «neon oransje-rød» eller som en «rødlig gulljuvel».
Dunhalsstorken ble tidligere ansett som en underart av ullhalsstorken (Ciconia episcopus), men ble nylig anerkjent som en egen art på grunn av sitt allopatriske utbredelsesområde og betydelige forskjeller i fjærdrakt og morfologi. Dunhalsstorken kjennetegnes ved at kanten på den svarte hetten er diffus eller taggete, sammenlignet med den skarpe og rene kanten hos ullhalsstorken.
Kosthold og habitat
Dunhalsstorkens foretrukne habitater inkluderer forskjellige ferskvannsvåtmarker, sesongmessige og flerårige vannreservoarer, sumper, jordbruksland, irrigasjonskanaler, elver og kystområder, inkludert korallrev og gjørmebanker. Denne storkens diett består hovedsakelig av amfibier, reptiler og insekter. I forstedene i Sør-Afrika har det blitt observert at ungfuglene blir forsynt med et mangfold av forskjellige byttedyr, inkludert padder, elvefrosker, fisk, slanger, krabber og muldvarper.
Hekking
Hekkesesongen varierer mellom regioner, men er fra august til desember i det sørlige Afrika. Dunhalsstorken bygger store reir av kvister, enten på trær i jordbruksområder eller våtmarker, på naturlige klipper eller til og med på telefontårn og andre menneskeskapte strukturer. Hunnen legger et kull på 2-6 egg, som blir ruget av begge foreldrene i 30-31 dager. Etter klekking blir kyllingene matet og vernet av begge foreldrene. Det har, interessant nok, blitt registrert at mer enn to voksne fugler har matet unger i ett og samme reir, noe som antyder en form for samarbeidsatferd. Ungene forlater reiret når der er omtrent 55-65 dager gamle, men da gjerne for å holde seg på nærliggende greiner. De blir fullstendig uavhengige omtrent tre uker senere.
Status
Dunhalsstork er vanlig gjennom hele sitt utbredelsesområde, og dens populasjon er beregnet til å være mellom 10 000-100 000 individer (2014). Populasjonen antas å være stabil. Den er oppført som livskraftig på IUCNs rødliste.
Bilder
