Rotteslørugle

Rotteslørugle (Tyto javanica) er en vidt utbredt ugleart som finnes i Sør- og Sørøst-Asia, samt store deler av Oseania, inkludert Indonesia, Filippinene, Ny-Guinea og Australia. Den er en nær slektning av tårnuglen (Tyto alba) og ligner sterkt på denne, med sitt karakteristiske hjerteformede ansikt, lyse underside og en blanding av gulbrune, grå og spraglete toner på oversiden.

Dette er en middels stor ugle, med en kroppslengde på omtrent 30–40 cm og et vingespenn på rundt 85–95 cm. Hunner er som regel større og mørkere enn hanner, noe som er vanlig hos ugler. Sammenlignet med sine vestlige slektninger har rotteslørugla ofte varmere bruntoner og noe større variasjon i fjærdrakt innenfor utbredelsesområdet.

Det som tidligere ble regnet som én global art – tårnugle (Tyto alba) – har nå blitt delt opp i flere arter basert på genetiske forskjeller, vokaliseringer og utseende. Rotteslørugla (Tyto javanica) representerer bestandene i Asia og Australasia, mens tårnugle (Tyto alba) finnes i Europa og Afrika, og amerikatårnugle (Tyto furcata) lever i Amerika. Forskjellene mellom artene er ofte subtile, men inkluderer variasjoner i størrelse, fargetoner og spesielt vokaliseringer, som er viktige for artsgjenkjenning.

Som andre tårnugler skiller den seg fra mer «typiske» ugler, som kattugle (Strix aluco) og jordugle (Asio flammeus), ved sin lysere fjærdrakt, mangel på øretufser og sine mørke øyne i et hvitt ansikt.

Rotteslørugla lever i et bredt spekter av åpne leveområder, inkludert gressletter, jordbruksområder, savanner, våtmarker og også urbane og forstadsområder. Den unngår vanligvis tett skog og foretrekker åpne landskap der den lettere kan jakte. Den hekker i hulrom i trær, klipper, palmer og bygninger.

Føden består hovedsakelig av små pattedyr, særlig gnagere som mus og rotter, noe som gjør arten til en viktig naturlig skadedyrbekjemper i jordbruksområder. Den kan også ta små fugler, reptiler, amfibier og store insekter dersom anledningen byr seg.

Som andre tårnugler er den nattaktiv og jakter ved hjelp av sin ekstremt gode hørsel. Den flyr lavt over bakken og lytter etter byttedyr, før den stuper ned i nesten fullstendig stillhet for å fange det.

Rotteslørugler er stort sett solitære utenom hekkesesongen. De lager ikke typiske «uglelyder», men gir fra seg lange, skrikende og hvesende lyder som kan virke uhyggelige i mørket. Disse brukes både til å kommunisere med partner og til å markere territorium.

Den nesten lydløse flukten skyldes spesialiserte fjær som reduserer turbulens og støy. Det hjerteformede ansiktet fungerer som en parabolsk lydsamler som leder lydbølger inn mot ørene, noe som gir svært presis lokalisering av bytte.

Hekketiden varierer mye innenfor artens store utbredelsesområde og styres ofte mer av tilgang på mat enn av årstid. I tropiske områder kan den hekke flere ganger i året dersom forholdene er gode.

Rotteslørugler er vanligvis monogame og kan bruke samme hekkeplass over flere sesonger. Hunnen legger som regel 3 til 6 egg, som hun ruger i omtrent 30–34 dager, mens hannen sørger for mat.

Eggene klekkes ikke samtidig, noe som fører til store forskjeller i størrelse mellom ungene. Dette kan være en fordel dersom mattilgangen varierer, da de minste ungene ikke alltid overlever i dårlige perioder. Ungene forlater redet etter rundt 7–8 uker, men er fortsatt avhengige av foreldrene en periode etterpå.

Statusen til rotteslørugla som egen art er foreløpig ikke klassifisert, men tårnugla, som global art (som da inkluderer rotteslørugla) er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, takket være dens store utbredelse og stabile bestander.

Lokalt kan den likevel være truet av habitatødeleggelse, bruk av plantevernmidler som reduserer byttedyr, og kollisjoner med kjøretøy. Samtidig drar arten ofte nytte av jordbruk, som gir gode leveforhold for gnagere. Oppsetting av hekkekasser har vist seg å være et effektivt tiltak for å støtte lokale bestander og samtidig bidra til naturlig skadedyrkontroll.