Rein

Rein (Rangifer tarandus), ofte kalt reinsdyr eller karibu (i Nord-Amerika), er et middels stort til stort hjortedyr med en vid utbredelse i arktiske og subarktiske områder på den nordlige halvkule. Arten forekommer i store deler av Nord-Skandinavia, Russland, Alaska, Canada, Grønland og på flere arktiske øyer, og lever i noen av de mest ekstreme miljøene på jorden.

Voksne individer måler vanligvis 160–220 cm i kroppslengde, har en skulderhøyde på rundt 85–150 cm, og veier mellom 60 og 300 kg, avhengig av kjønn og underart. Hannene er generelt større og tyngre enn hunnene, med kraftigere gevir og bredere hals. Rein er spesielt godt tilpasset kaldt klima, med en tykk, dobbeltlaget pels bestående av tett underull og hule dekkhår som gir effektiv isolasjon og god oppdrift når de svømmer.

Fargen på pelsen varierer både sesongmessig og geografisk, fra lys grå og nesten hvit hos arktiske bestander til mørkere brun hos skoglevende individer. Snuten er butt, beina relativt korte og kraftige, og klovene brede og halvmåneformede. Klovene tilpasser seg årstidene og gir godt feste på snø, is, tundra og mykere underlag på sommeren.

Et av artens mest særpregede kjennetegn er at begge kjønn utvikler gevir, noe som er uvanlig blant hjortedyr. Hannene feller vanligvis geviret kort tid etter brunsten om høsten, mens hunnene beholder sitt gjennom vinteren. Dette antas å gi hunnene en fordel når de konkurrerer om tilgang til mat under snøen.

Flere underarter er beskrevet, og disse gjenspeiler forskjeller i størrelse, atferd og habitatbruk. Tundralevende rein, som fjellrein og mange nordamerikanske karibubestander, er ofte større og avhengig av store områder for trekk. Skogsrein er gjerne mørkere, har lengre bein og er mer stedbundne. Underarter på arktiske øyer er ofte mindre og lysere i fargen, tilpasset ekstrem kulde og begrenset vegetasjon.

Rein lever i et variert mangfold av kalde økosystemer, inkludert arktisk tundra, alpine platåer, boreal skog og subarktiske våtmarker. Utbredelsen er tett knyttet til sesongmessig tilgang på beite og snøforhold.

Arten er en spesialisert planteeter med et kosthold som varierer betydelig gjennom året. Om vinteren er rein i stor grad avhengig av lav, særlig reinlav og lav på trær, som de finner ved å grave bort snøen med klovene. Lav har lavt proteininnhold, men er rik på karbohydrater og gir viktig energi i vinterhalvåret.

Om sommeren blir dietten langt mer variert og næringsrik, og består blant annet av gress, starr, blader, skudd, urter, moser og busker. Reinen spiser også sopp og kan av og til innta mineralrik jord eller kystvegetasjon for å dekke behovet for viktige næringsstoffer. Fordøyelsessystemet er svært effektivt og gjør det mulig å utnytte fiberrik og næringsfattig planteføde.

Rein er generelt sosiale dyr som danner grupper i varierende størrelse, fra små familiegrupper til enorme flokker på titusenvis, og i enkelte tilfeller hundretusener, av individer. Den sosiale strukturen varierer med årstidene, med løsere sammensetning om sommeren og mer sammenhengende flokker under trekk og vinter.

De er aktive gjennom hele døgnet og veksler mellom beiting, hvile og drøvtygging. Årvåkenheten er høy, særlig i åpne tundralandskap der rovdyr som ulv og bjørn forekommer. Kalver er sterkt avhengige av flokkens beskyttelse, mens voksne individer benytter koordinert bevegelse og avstand for å redusere risikoen for predasjon.

Rein er dyktige svømmere og kan krysse brede elver og fjorder under trekk. Klovene tilpasser seg årstidene ved å bli mykere og mer fleksible om sommeren for bedre feste på våt mark, og hardere med skarpe kanter om vinteren for grep på is.

Rein er blant de mest trekkende landpattedyrene i verden. Mange bestander gjennomfører lange sesongtrekk mellom vinterbeiter i skog eller lavlandstundra og sommerlige kalvingsområder i åpne arktiske eller alpine strøk.

Tidspunktet for trekket varierer mellom ulike deler av artens utbredelsesområde, men starter vanligvis om våren, når flokkene beveger seg nordover eller opp i høyden til områder med rikelig tilgang på mat og færre rovdyr. Høsttrekket fører dyrene tilbake til vinterområder med mindre snø og bedre tilgang til beite.

Noen trekkruter strekker seg over flere hundre, og i enkelte tilfeller over tusen kilometer, og følger tradisjonelle ferdselsveier som er videreført gjennom generasjoner. Ikke alle bestander foretar lange trekk; skogs- og øybestander kan være relativt stedbundne eller bare gjennomføre korte sesongmessige forflytninger.

Brunstperioden finner sted om høsten, vanligvis fra slutten av september til oktober. I denne perioden konkurrerer hannene intenst om tilgang til hunnene gjennom visuelle signaler, lyder, parallell gange og tidvis gevirkamper. Dominerende hanner kan vokte grupper av hunner, såkalte harem, når brunsten er på sitt mest intense.

Etter paring har hunnene en drektighetstid på omtrent 225–235 dager. Kalving skjer som regel sent på våren eller tidlig på sommeren, ofte relativt synkront innen samme bestand. De fleste hunner føder én kalv, mens tvillinger forekommer sjelden.

Kalvene kan stå og gå allerede få timer etter fødselen og vokser raskt i løpet av den korte arktiske sommeren. Mødrene gir tett omsorg og dier kalvene, som lærer trekkruter og beiteatferd ved å følge voksne dyr. Kjønnsmodning nås vanligvis i en alder av 1,5–2,5 år.

I vill tilstand kan rein leve opptil 12–15 år, men mange individer får kortere levetid på grunn av predasjon, harde klimaforhold eller begrenset tilgang på mat.

Rein har et av de lengste og mest komplekse forholdene til mennesker blant ville klovdyr. Arten har vært domestisert i flere tusen år i Nord-Eurasia, hvor den fortsatt spiller en sentral rolle i livsgrunnlaget og kulturen til urfolk som samene.

Tamrein brukes til kjøtt, melk, skinn, redskaper, transport og reindrift, og har stor åndelig og kulturell betydning i mange arktiske samfunn. Den dag i dag drives store, delvis domestiserte flokker over vidstrakte områder i tråd med tradisjonelle sesongmønstre.

I Nord-Amerika ble rein (karibu) aldri domestisert, og arten lever der hovedsakelig i vill tilstand. Reinen har også en fremtredende plass i folklore og mytologi, særlig i arktiske og juletradisjoner, der den ofte forbindes med utholdenhet, reise og overlevelse i ekstreme omgivelser.

Globalt er reinen i dag klassifisert som sårbar på IUCNs rødliste. Selv om enkelte bestander er stabile eller lokalt tallrike, har mange andre opplevd kraftige bestandsnedganger de siste tiårene.

De viktigste globale truslene inkluderer tap og fragmentering av leveområder, klimaendringer, industriell utbygging, økt menneskelig forstyrrelse samt endrede snø- og isforhold som begrenser tilgangen til vinterbeite. Klimainduserte fryse–tine-sykluser kan føre til islag over vegetasjonen, noe som kan resultere i sultedød. Overbeiting i enkelte områder og sykdomsoverføring mellom ville og tamme bestander utgjør også betydelige utfordringer.

I Norge er villrein klassifisert som nær truet på den norske rødlisten. Ifølge Artsdatabanken skyldes denne vurderingen en langvarig negativ bestandsutvikling og betydelige utfordringer knyttet til arealbruk og menneskelig påvirkning. Norge har et særlig internasjonalt ansvar for arten, ettersom landet huser de siste gjenværende bestandene av vill fjellrein i Europa.

Den viktigste trusselen mot villrein i Norge er tap og fragmentering av leveområder. Utbygging av veier, kraftanlegg, hyttefelt, alpinanlegg og annen infrastruktur har delt opp tidligere sammenhengende fjellområder og redusert tilgangen på viktige beite- og trekkområder. Rein er svært følsom for forstyrrelser og unngår ofte områder med regelmessig menneskelig aktivitet, noe som ytterligere forsterker arealpresset.

Økt ferdsel i fjellet, både sommer og vinter, bidrar også til belastningen. Skiløyper, stier, kiting, snøskuterkjøring og generell friluftsaktivitet kan føre til at viktige områder for beiting, kalving og hvile blir forlatt. Klimaendringer forverrer situasjonen gjennom mer ustabile snøforhold, hyppigere fryse–tine-episoder og islag i vinterbeitene, som kan gjøre maten utilgjengelig over lengre perioder.

Forvaltningen av villrein i Norge er rettet mot å bevare store, sammenhengende og relativt uforstyrrede fjellområder. Dette skjer blant annet gjennom etablering av nasjonale villreinområder og regionale villreinsplaner, som skal sikre funksjonelle trekkruter mellom sesongbeiter og begrense nye inngrep i sårbare områder.

Tiltak inkluderer også styring av ferdsel, med sesongvise restriksjoner i spesielt sårbare perioder som kalving, samt informasjonsarbeid rettet mot publikum. Overvåking av bestander, genetisk mangfold og helsetilstand er viktige deler av forvaltningen, og kunnskapen brukes aktivt i arealplanlegging og beslutningsprosesser.

Selv om villrein per i dag er klassifisert som nær truet, vurderes arten som særlig sårbar på lang sikt. Uten målrettede tiltak for å begrense ytterligere fragmentering av leveområdene, kan flere bestander få en forverret status i fremtidige rødlistvurderinger.