Sørlig Skriftantilope

Skriftantilopen, også kjent som buskbukk, var før ansett som den mest utbredte av alle afrikanske antiloper. Nyere genetiske funn har derimot resultert i at skriftantilopen nå har blitt delt inn i to separate arter; nordlig skriftantilope, eller kéwel (Tragelaphus scriptus), og sørlig skriftantilope, eller imbabala (Tragelaphus sylvaticus). Den nordlige arten er mindre enn den sørlige og finnes fra Senegal i Vest-Afrika, til Etiopia og Eritrea i Øst-Afrika, og sørover til Angola og det sørlige DR Kongo. Sørlig skriftantilope er den mest kjente og studerte arten og finnes fra sørkysten i Sør-Afrika opp til Angola i vest og opp gjennom østsiden av kontinentet mot Etiopia og Somalia.

Nordlig skriftantilope har de mest fremtredende markeringene på kroppen og har en horisontal hvit linje på flankene, samt flekker og vertikale striper. Sørlig skriftantilope varierer mer i markeringene gjennom sitt utbredelsesområde. Bare de evolusjonært eldste bestandene av sørlig skriftantilope har veldig tydelige markeringer, men ingen har en sammenhengende horisontallinje, da denne i stedet ofte er brutt opp i flere hvite flekker. Noen populasjoner av sørlig skriftantilope er nesten helt uten markeringer.

Kjønnene er forskjellige hos begge skriftantilopearter, og kun hannen har horn. Hannen og hunnen hos nordlig skriftantilope er ofte veldig like, mens hos sørlig skriftantilope er hanner ofte mørkebrune til gråbrune og hunner rødbrune. Begge kjønn hos sørlig skriftantilope er født like, mens hanner endres etter hvert som de eldes og markeringene blekner ofte litt med alderen.

Skriftantiloper er kjent for å være veldig sky og tilbringer det meste av tiden gjemt i tett vegetasjon. De finnes i mange forskjellige habitater, inkludert regnskoger, fjellskoger, savanner og andre typer skogsterreng. De vil foretrekker områder med god vegetasjonsdekning for beskyttelse og muligheter til å gjemme seg, da skriftantiloper er kjent for å være klønete løpere om de skulle bli jaktet på.

Skriftantiloper er mest aktive tidlig om morgenen, sent på kvelden og utover natten. På steder med økt menneskelig aktivitet og forstyrrelser er det ikke uvanlig at skriftantiloper blir utelukkende nattaktive. De spiser stort sett blader fra lave greiner og busker. Annet plantemateriale er også inkludert i kostholdet.

Skriftantiloper er normalt enslige dyr, men vil noen ganger leve i par. De har små leveområder som de ofte deler med andre individer. Hanner unngår gjerne områder som tilhører rivaliserende hanner, og eldre hanner blir ofte sett på som dominante. Konflikter mellom hanner blir ofte løst ved et fredelig ritual der de tripper rundt hverandre og gjør seg store. Hvis de ender opp med å slåss, kan det potensielt ende opp med alvorlige skader eller i verste fall død.

Når en hunn er i brunst, vil en hann forsøke å holde rivaler unna. Etter en drektighetsperiode på seks måneder vil hun normalt gi fødsel til en enkelt kalv. For å unngå at rovdyr oppdager kalven vil moren spise kalvens ekskrementer, og vil holde den så skjult som mulig de fire første månedene.

Skriftantilope er byttedyr for en rekke av de store rovdyrene, og er en av de mest foretrukne byttedyrene til leopard. Hvis en skriftantilope blir angrepet vil den prøve å stå imot sin angriper, og blir den skadet kan den bli veldig farlig og aggressiv. Blant jegere er skriftantilopen kjent som “fattigmannsbøffel” på grunn av dens tendens til å bli og slåss i stedet for å løpe. Flere jegere har måttet bøte med livet etter møter med skriftantilopen.

Inndelingen av to separate arter er ganske nylig og skriftantilopen er fortsatt kun regnet som én art på IUCNs rødliste. Begge artene er ganske utbredt og vanlige i sitt utbredelsesområde. Skriftantilope (inkludert begge arter) er oppført som levedyktig, og det er ingen grunn til å tro at hverken nordlig eller sørlig skriftantilope bør ha en annen status.