Gepard

Gepard (Acinonyx jubatus) er et stort kattedyr, men den er ikke i nær slekt med de andre store kattene, som leopard og løve. Den har faktisk et sterkere slektskap til de mindre kattdyrene. Geparden er verdens raskeste landdyr og kan i full sprint nå hastigheter opp mot 112-120 km/t. Den kan akselerere fra 0-100 km/t på bare tre sekunder og rivaliserer dermed flere av dagens raskeste sportsbiler. Den kan kun opprettholde topphastigheten over en strekning på rundt 500 meter, og er dermed ingen langdistanseløper.

Geparden er den eneste av de store kattene med klør som ikke kan trekkes helt inn i potene, noe de fleste andre katter kan for å unngå slitasje. Å alltid ha klørne ute er en tilpasning geparden har for å kunne løpe fort. Det gir geparden et forbedret grep på underlaget, samt stødigere balanse og smidighet når det jaktes i høye hastigheter.

Geparder når en skulderhøyde på 66-94 cm, og kan veie opp mot 72 kg. Hanner er noe større enn hunnene og har større hoder. Geparden forveksles noen ganger med leoparden, men utseende er svært forskjellig. Geparden er mye slankere, har et dypt bryst og en smal midje og en god del lengre ben. De lange bena gjør den gjerne høyere enn leoparden, men den veier som oftest mindre. Flekkene er også forskjellige, da geparder har enkle sorte flekker, mens leoparder har rosetter, eller små sirkler. Et annet avslørende trekk ved geparden er den svarte tårelinjen som går ned fra øynene. Denne linjen er der for å absorbere sollys. Geparden jakter hovedsakelig i dagslys, i motsetning til de fleste andre katter som foretrekker å jakte om natten, og tårelinjen fungerer som solbriller for å dempe lyset under jakt. Legg merke til tårelinjen til hanngeparden i denne videoen:

Voksne geparder holder seg ofte alene, selv om grupper med hanner, spesielt brødre, ikke er uvanlig. Unge søsken danner gjerne grupper som holder sammen i opptil 2 år etter at de har blitt forlatt av moren. Hunngeparder vil etter hvert forlate denne søskengruppen, mens brødrene ofte holder sammen resten av livet. Unge enslige hanner vil også kunne slå seg sammen med andre ubeslektede hanner, mens hunner forblir alene utenom perioden de oppdrar unger. Geparder kan ikke brøle som de store kattene i Panthera-slekten, og lyden til en gepard høres mer ut som høye pip. Dette er en form for kommunikasjon du ofte hører mellom en mor og hennes unger, men også voksne søsken vil lage denne lyden dersom de blir adskilt. Geparder kan også male som en huskatt, noe de fleste andre store katter ikke kan. Et bevis på det nære slektskapet geparden har til de mindre kattedyrene.

Geparder foretrekker åpne habitater som savanner og gressletter, hvor de kan slappe av på små høyder i landskapet mens de speider etter potensielle byttedyr og trusler. I enkelte områder, som Serengeti i Tanzania, er det ikke uvanlig for geparder å hoppe på safaribiler for å gjøre nettopp dette. Selv om de foretrekker åpne habitater så er ikke store åpne områder en nødvendighet for å jakte, da deres viktigste våpen under jakt er smidighet og ikke hastighet. De kan derfor også jakte i skogsterreng uten problemer. Geparder kan gjøre skarpe retningsforandringer ved hjelp av sin atletiske kropp, klør og halen som fungerer som et ror. Det har blitt sagt at geparder noen ganger gir opp en jakt på grunn av fare for overoppheting. Dette er ikke sant, da det har blitt bevist at deres kroppsvarme blir merkbart høyere kun etter de har fanget et bytte. Denne økningen i kroppstemperatur kommer trolig av stress, da geparden potensielt må hanskes med større rovdyr, som løve eller hyene, som vil prøve å stjele byttet fra dem.

Geparder jakter gjerne mindre byttedyr enn de andre store kattene og et bytte veier i snitt 40 kg. Vanlige byttedyr er thomsongaselle og grantgaselle i Øst-Afrika, springbukk i det sørlige Afrika, og impala der de forekommer. Den jakter også ungdyr av større arter, og voksen gnu og sebra kan tas om geparder jakter sammen i grupper. Geparden er avhengig av synet når den jakter og trenger derfor dagslys for å lykkes. For å unngå de varmeste tidene på døgnet, så jakter geparden som oftest tidlig om morgenen eller utover kvelden. Når den jakter vil en gepard først snike seg innpå byttet til den er så nær som 10-30 m før selve jakten starter. Geparden vil under jakten forsøke å få byttet ut av balanse slik at den lettere kan få tak i halsen og dermed kvele det. Etter en vellyket jakt vil geparden ofte spise byttet sitt så fort som mulig, da det sørger for at den får i seg nok mat før større rovdyr potensielt kommer og stjeler det.

Her er en video av to brødre på farten i Thanda Private Game Reserve i Sør-Afrika etter at en flokk med løver jaget dem bort fra byttet deres. Legg merke til hvor fulle magene deres er.

Hannene blir kjønnsmodne etter ett år, men vil sjeldent pare seg før de er tre år gamle. For hunner tar det rundt to år før de blir kjønnsmodne. Det er ingen paringssesong og reproduksjon kan forekomme hele året. Etter en drektighetstid på 90-98 dager kan en hunngepard føde opptil ni unger. Ungene blir født med en karakteristisk lysere og lodden pels som strekker seg fra hodet og nedover ryggen. Noen spekulerer i om dette er en tilpasning for å gjøre dem mer lik honninggrevlingen, et svært aggressivt lite rovdyr kjent for å holde stand mot løver. Ungene holder seg til moren i 13-20 måneder før hun forlater dem og de må klare seg selv.

Geparder er ofte mindre aggressive og lettere å temme enn andre store kattedyr. De ble derfor temmet av de gamle egypterne og brukt som jaktdyr. De fungerte også som statussymboler. Dette ble videre introdusert til Persia og etter hvert også India, hvor dette var vanlig frem til nyere tid. Geparden ble ofte eid av fyrster og konger. Djengis Khan er kjent for å ha hatt geparder som kjæledyr. Herskeren av Mogulriket, Akbar den store, hadde trolig så mange som 1.000 geparder til sin disposisjon.

Geparden var en gang vanlig i hele Afrika, Midt-Østen og India. I dag tror man at det kun er rundt 6.500 geparder igjen og arten er oppført som sårbar på IUCNs rødliste. Det er fire anerkjente underarter av gepard; tre i Afrika og en i Asia. De fleste geparder finner vi i Afrika og den mest tallrike underarten er den sørlige geparden (A. j. jubatus), som finnes i Øst-Afrika og det sørlige Afrika. De to andre underartene i Afrika er sudangeparden (A. j. soemmeringii), som teller nesten 1.000 individer i Nordøst-Afrika, og nordvestafrikansk gepard (A. j. hecki) som trolig har færre enn 500 individer igjen i Vest- og Nordvest-Afrika.

Asiatisk gepard (A. j. venaticus) er den mest truede underarten. Den finnes kun i noen få vernede områder i Iran, og det er færre enn 100 gjenlevende individer. Denne populasjonen er for sårbar til at man kan reintrodusere individer til andre asiatiske land hvor de før fantes, som for eksempel India, som har vært foreslått som et bevaringstiltak. Siden de asiatiske gepardene må holdes der de er for sin egen beskyttelse, så har India i stedet valgt å introdusere afrikanske geparder for å gjenninnføre arten her. Åtte individer (fem hunner og tre hanner) ble sendt fra Namibia høsten 2022, og ble introdusert til Kuno nasjonalpark sentralt i landet. Dette var de første gepardene i India siden arten forsvant nesten 75 år tidligere, da de siste individene ble skutt i 1948.

I tidligere tider, spesielt i Asia, ble ville geparder fanget og temmet som jaktdyr for rike, ledere og de kongelige. Dette hadde en stor negativ effekt på den asiatiske populasjonen av gepard. I nyere tider har geparden vært jaktet på for sin pels, noe som også reduserte antallet geparder kraftig. I dag er ikke dette like vanlig, men reduksjon av habitat og fragmentering av leveområder har tatt over som store trusler mot de gjenlevende ville gepardene.

I tillegg er geparder ekstremt sårbare når det kommer til miljøforandringer og sykdommer, da den som art har svært lite genetisk variasjon mellom individer. Dette betyr at arten må ha gått gjennom et flaskehalsscenario en gang i nyere historie. En flaskehals er når en art blir redusert til så få individer at de blir tvunget til å pare seg med nære slektninger. Dette fører til en svært lav variasjon i det genetiske materialet. Slike arter er ofte svært følsomme for forandringer, og sykdommer kan gjøre stor skade på populasjoner.