Seks av sju alpine buskskvetter startet vårtrekket med 37–45 timers flygning over Sahara

Sju buskskvetter (Saxicola rubetra) som hekket i de franske Alpene fulgte et sløyfetrekk mot klokken mellom Europa og Vest-Afrika, med ulike hovedruter og flygestrategier om høsten og våren. Sløyfetrekk betyr at returen følger en annen overordnet rute enn utreisen i stedet for at fuglene flyr samme vei tilbake.
Fuglene bar multisensorloggere som kombinerte lys, akselerasjon og lufttrykk. Lysdata ga omtrentlige geografiske posisjoner ut fra dagslengde og tidspunkt for soloppgang og solnedgang, akselerometeret viste perioder med aktiv flyging, og endringer i lufttrykk ble brukt til å beregne flygehøyde. Samlet gjorde sensorene det mulig å rekonstruere flygninger, raster og bevegelser i vinterområdene mer detaljert enn med lysdata alene.
Høsttrekket bestod av mange korte etapper
Etter avreise fra de franske Alpene trakk fuglene vestover gjennom Frankrike og Den iberiske halvøy, kom inn i Afrika nær Gibraltarstredet og fortsatte sørover langs vestkanten av Sahara. Høsttrekket varte 17–50 dager.
De vanligste aktive flygningene var korte nattlige etapper på i gjennomsnitt omkring ni timer. Fuglene hadde rundt 15 stopp i gjennomsnitt, og median stoppvarighet var 16 timer. De fleste rastene var dermed korte pauser mellom relativt korte trekksteg, ikke lange opphold for omfattende oppfôring.
Også selve Sahara-kryssingen om høsten var fleksibel. Noen fugler krysset i flere korte etapper, mens andre brukte lange sammenhengende flygninger; én registrert høstkryssing varte i mer enn 42 timer. Høststrategien var derfor mindre ensartet enn vårkryssingen.
Vårreturen var raskere og mer direkte
Vårtrekket tok 12–24 dager og fulgte en mer østlig og direkte rute over Sahara mot Europa. Seks av de sju fuglene startet våren med én sammenhengende flygning over Sahara på 37–45 timer. Den sjuende krysset ørkenen i flere etapper.
Disse lange vårflygningene nådde også de største registrerte høydene. Alle fuglene steg til omkring 4 000 moh., og én passerte 6 000 moh. Forfatterne foreslår at stor flygehøyde kan hjelpe små trekkfugler under ørkenkryssingen og samtidig redusere varmebelastningen på dagtid, men studien testet ikke eksperimentelt hvorfor hver fugl valgte en bestemt høyde.
Bevegelsene i vinterområdene var fleksible
De sju fuglene brukte ett eller to hovedområder i Vest-Afrika, hovedsakelig i Guinea, Sierra Leone, Elfenbenskysten, Senegal og Mauritania. Fire flyttet til et nytt område midtvinters, mens de øvrige enten ble på ett sted eller beveget seg lokalt før vårtrekket.
Sammenlignet med tidligere sporede britiske buskskvetter var de alpine fuglene mer samlet geografisk i vinterområdene, noe som tyder på moderat trekkforbindelse. Biologisk betyr det at fugler fra denne alpine hekkebestanden ikke var tilfeldig spredt over hele det vestafrikanske vinterområdet, men heller ikke samlet seg i ett eneste avgrenset område.
Sju fugler ga detaljerte spor, men et lite utvalg
Multisensordataene ga svært detaljerte trekkforløp, særlig for det etappevise høsttrekket og de lange vårflygningene over Sahara. Utvalget bestod likevel av bare sju loggere som ble hentet inn igjen, og den nøyaktige fordelingen mellom ulike strategier kan derfor ikke uten videre overføres til alle buskskvetter som hekker i Alpene.
Forfatterne framhever betydningen av et nettverk av rasteområder langs den vestlige trekkruten og av næringsområder sent på vinteren i Vest-Afrika. Siden vårkryssingen av Sahara ofte startet umiddelbart etter avreise fra det siste vinterområdet, kan forholdene der være særlig viktige for å bygge opp energireservene som trengs til den lange sammenhengende flygningen.
ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.



