Hopp til innhold

Sørmarkmus og skogmusgruppen hadde mest kontakt med reve- og sjakalavføring om høsten og vinteren

Red fox leaping toward a vole

Sørmarkmus (Microtus arvalis) og skogmusgruppen var gnagerne som oftest nærmet seg og kom i kontakt med avføring fra rødrev (Vulpes vulpes) og gullsjakal (Canis aureus), hovedsakelig om høsten og vinteren. Det ungarske feltforsøket undersøkte hvordan gnageratferd kunne skape smittemuligheter for bendelormen Echinococcus multilocularis, og ble først publisert på nett 15. juli 2026.

Parasitten bruker hundedyr som sluttverter og gnagere som mellomverter. Egg skilles ut med avføringen fra infiserte hundedyr, og forskerne la derfor ut reve- og sjakalavføring under viltkameraer for å undersøke når småpattedyr nærmet seg eller kom i direkte kontakt med en mulig smittekilde.

Seks gnagertaksa kom i kontakt med avføringen

Forsøket ble gjennomført i jordbrukslandskap i sørvestlige Ungarn. I løpet av 271 kameranetter registrerte kameraene 600 hendelser med seks gnagertaksa. Sørmarkmus (Microtus arvalis) og skogmusgruppen — der viltkameraene ikke kunne skille sikkert mellom småskogmus (Apodemus sylvaticus) og storskogmus (Apodemus flavicollis) — nærmet seg og berørte avføringen oftest.

Aktiviteten rundt agnet var størst hovedsakelig om høsten og vinteren. Dette gikk på tvers av forskernes opprinnelige forventning om at gnagere kanskje ville oppsøke avføring særlig ofte under varme og tørre sommerforhold i søk etter mat eller fuktighet.

Frørik avføring tiltrakk sørmarkmus

Sørmarkmus viste en tydelig sterkere preferanse for avføring med høyere innhold av frø. Forfatterne knytter dette mønsteret til hamstring av mat om høsten, når gnagere samler og lagrer næring til vinteren.

Forfatterne foreslår at hamstring om høsten kan forkorte tiden parasittegg ligger ubeskyttet i miljøet før de når en potensiell mellomvert. Midt på sommeren var derimot både gnageraktiviteten og kontakten lav, og viltkameramaterialet støttet derfor ikke den opprinnelige hypotesen om at søk etter mat eller fuktighet i vesentlig grad skulle beskytte parasittens smittesyklus mot sommertørke.

Forfatterne konkluderer med at sørmarkmusenes hamstring om høsten kan bidra til å opprettholde muligheter for smitte, mens sommeren fortsatt ser ut til å være en mer sårbar miljøfase for parasitten. Forsøket målte kontaktatferd, ikke om de observerte gnagerne faktisk ble smittet. Arbeidet viser dermed hvordan vertsdyrenes atferd kan påvirke når og hvor smitte er mest sannsynlig.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Sykdom, parasitter & mikrobiologi

ARTER I SAKEN

Arter i saken

Gullsjakal Canis aureus Utforsk arten Rødrev Vulpes vulpes Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.