Hopp til innhold

Voksne hannvervetaper var uforholdsmessig ofte først ved mer eksponerte elvekryssinger

Male vervet monkey walking across the dry Mlambane riverbed in Kruger National Park
Forskning · Atferd

Når en gruppe vervetaper (Chlorocebus pygerythrus) krysser åpent terreng, kan dyret som går først være mer eksponert enn de som følger etter. En studie publisert i juni 2026 undersøkte hvilke individer som tok denne frontposisjonen ved elver og grusveier. I studien betydde «ledelse» ganske enkelt at individet var det første som krysset den definerte elve- eller veilinja; det betyr ikke nødvendigvis at dyret hadde bestemt når eller hvor hele gruppen skulle begynne å bevege seg.

Forskerne fulgte fem nabogrupper av vervetaper i Mawana Game Reserve i KwaZulu-Natal i Sør-Afrika fra oktober 2021 til mai 2024. De registrerte 391 gruppekryssinger der det første individet var kjent: 171 over smale grusveier og 220 over den åpne elvesletta ved Hlonyane-elva. Veiene hadde svært lite og saktegående trafikk, mens elvekryssingene gikk gjennom langt bredere og mer åpent terreng. Alarmrop for rovdyr ble også registrert rundt omtrent 15 % av elvekryssingene, mot rundt 6 % ved grusveiene, og forskerne brukte derfor elv som den antatt mer risikofylte situasjonen og grusvei som referanse. Studien målte ikke direkte hvor ofte rovdyr faktisk angrep under kryssingene.

Voksne hanner var uforholdsmessig ofte først, særlig ved elver

Voksne hanner utgjorde en median på bare rundt 16 % av gruppemedlemmene, men var først over i 52,7 % av de 391 registrerte gruppekryssingene. Råandelen var 45,0 % ved grusveier og 58,6 % ved elver. Modellene viste at voksne hanner oftere var først enn voksne hunner og ungdyr i begge situasjoner, og at alders- og kjønnsforskjellene var sterkere ved elvene. Den direkte sammenligningen av hanners egen lederfrekvens mellom elv og vei var derimot bare en ikke-signifikant tendens, slik at studien ikke viser en statistisk sikker økning bare fordi gruppen nådde en elv.

Dominante hanner var spesielt ofte først, og dominansforskjellen var sterkere ved elver. Hannene i front var også uvanlig isolerte der: ved elvekryssinger krysset hannene som gikk først tett i tid med andre individer i bare 20,0 % av observasjonene, mot 80,3 % hos hanner som ikke var først. Frontposisjonen var dermed ofte reelt enslig og ikke bare førsteplassen i en tett undergruppe.

Verken farsomsorg eller direkte parringsfordeler forklarte mønsteret

Forskerne testet to hovedforklaringer på at hanner oftere tok frontposisjonen: farsomsorg og fordeler gjennom omdømme eller paringsmuligheter. «Sannsynlig farskap» ble ikke bestemt genetisk, men anslått ut fra hvor lenge hannen hadde vært i gruppen og om oppholdet hans overlappet den aktuelle paringssesongen før ungene ble født. Hypotesen om farsomsorg fikk ikke støtte. Sammenhengen mellom farskapsstatus og frontposisjon avhang av dominans: dominante hanner klassifisert som ikke-fedre var oftere først enn dominante sannsynlige fedre, mens mønsteret var motsatt blant underordnede hanner, der sannsynlige fedre oftere var først enn ikke-fedre. Hanner klassifisert som sannsynlige fedre var samtidig ikke mer tilbøyelige til å holde seg nær unger under kryssingene.

Hvor ofte en hann var først, forutsa heller ikke den senere registrerte parringsraten — antall parringer per observasjonstid gjennom de neste 12 månedene — eller endringen i Elo-basert dominansscore omtrent tre måneder fram i tid. Disse målene tester kortsiktige fordeler i paring og sosial status, ikke genetisk farskap eller samlet reproduktiv suksess gjennom livet. Forskerne fant derfor ikke støtte for farsomsorg, umiddelbare parringsfordeler eller raske ranggevinster som enkeltforklaringer.

De konkluderer med at hanners frontposisjon under gruppeforflytning avhenger av situasjonen og trolig skyldes flere overlappende forhold, blant annet miljøforhold, dominans og reproduktiv status.

Kilder og bildekreditering

  1. Tankink, J. A., van de Waal, E., Bshary, R., & van Schaik, C. P. (2026). Leadership under risk: Male vervet monkeys’ (Chlorocebus pygerythrus) roles in group progression across potentially high-risk terrain. Ethology, 132(8), 544–556. https://doi.org/10.1111/eth.70085Primary peer-reviewed study, first published 12 June 2026.

Bilde: Bernard DUPONT — hannvervetape i det tørre Mlambane-elveløpet, Kruger nasjonalpark, Sør-Afrika; illustrasjonsbilde. Kilde: Wikimedia Commons. · CC BY-SA 2.0 · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Atferd

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Vervetape Chlorocebus pygerythrus Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.