Hopp til innhold

Hunnstær, men ikke hannstær, reagerte tidlig da sang og vingebevegelser ble forskjøvet i tid

Male common starling singing while perched on a branch

Hunnstær (Sturnus vulgaris) viste en fornyet tidlig respons da forholdet i tid mellom kjent sang og vingebevegelser ble endret, mens hannene ikke viste en tilsvarende tidlig respons. Når en respons kommer tilbake etter at dyret først har vent seg til et gjentatt signal, kalles det dishabituering. Feltstudien, publisert 17. juli 2026, brukte en robotisert utstoppet hannstær for å undersøke om kjønnene skilte seg i hvordan de bearbeider tidsstrukturen i audiovisuelle sosiale signaler.

Hannstær kombinerer sang med vingebevegelser i sosial signalering. Bevegelsene kan overlappe med sangfraser eller komme i korte pauser mellom dem. I forsøket ble selve lyd- og bevegelseskomponentene holdt uendret, mens forskeren endret om de kom etter hverandre eller overlappet i tid.

Seks tester skilte signalinnhold fra timing

Forsøkene ble gjennomført i landlige hekkeområder nær Poznań i det vestlige Polen. Totalt ble 240 ville stær testet: 120 hanner og 120 hunner fordelt på seks forsøksoppsett der habituering ble fulgt av en testendring, med 20 fugler av hvert kjønn i hvert oppsett. Fuglene ble gjentatte ganger utsatt for det samme signalet til responsen avtok, altså habituering. Deretter ble enten en signalkomponent eller tidsforholdet mellom kjente komponenter endret.

Det viktigste tidlige målet var om fuglene kortvarig sluttet å trekke seg bort fra oppsettet etter endringen. At de nærmet seg modellen igjen og hvor lenge de ble i nærheten, ble behandlet som senere responser som også kan påvirkes av motivasjon og atferdsvalg.

Bare hunnene reagerte tydelig da kun timingen ble endret

Når en vingebevegelse ble lagt til et lydsignal, viste begge kjønn fornyet respons. Den tydeligste kjønnsforskjellen kom da både sang og bevegelse allerede var kjent, og bare tidsforholdet mellom dem ble endret fra sekvensielt til overlappende. Hunnene avbrøt tilbaketrekningen, nærmet seg modellen igjen og ble værende lenger i nærheten. Hannene fortsatte å trekke seg bort uten en påvisbar dishabituering.

Fordi selve sangen og vingebevegelsen var identiske før og etter endringen, peker resultatet mot en kjønnsforskjell i følsomhet for hvordan de to signaltypene er organisert i tid, ikke mot en reaksjon på at et nytt signalelement ble introdusert.

Mekanismen er fortsatt uavklart

Forfatteren tolker resultatet som støtte for at kjønnsforskjeller i respons på sosiale signaler kan oppstå allerede under tidlig bearbeiding, før senere motivasjon og beslutningstaking. En mulig forklaring som diskuteres i artikkelen, er at hunner kan ha fordel av større følsomhet for timingen som knytter en bestemt sang til en bestemt bevegende hann i sosialt komplekse omgivelser.

At hannene ikke viste dishabituering, betyr ikke at de nødvendigvis var ute av stand til å skille tidsmønstrene. Forfatteren peker på at hannene kan registrere slike signaler uten den samme tidlige forsterkningen i respons som hos hunnene. Atferdsresponsene alene kan heller ikke avgjøre om forskjellen skyldes multisensorisk integrasjon – hvordan informasjon fra ulike sanser kombineres – oppmerksomhet, motivasjonsmessig betydning eller en annen prosess som virker før senere atferdsvalg.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Atferd

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Stær Sturnus vulgaris Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.