Knokkelproporsjoner kan skille hjort, dåhjort og rådyr når størrelse alene ikke gjør det
Målinger av moderne skjeletter viser at hjort (Cervus elaphus), dåhjort (Dama dama) og rådyr (Capreolus capreolus) ofte kan skilles gjennom proporsjonene i postkraniale knokler – altså skjelettet utenom skallen – selv når knoklene er omtrent like store. Studien utviklet en praktisk metode for å artsbestemme vanskelige hjortedyrrester fra europeiske arkeologiske funn.
Problemet er særlig viktig for hjort og dåhjort, som kan overlappe betydelig i knokkelstørrelse. Unge dyr øker overlappet ytterligere, mens fragmenterte knokler kan mangle de visuelle kjennetegnene som tradisjonelt brukes til artsbestemmelse. Feil artsbestemmelse kan igjen forvrenge rekonstruksjoner av tidligere utbredelse, jakt, handel og menneskets spredning av dåhjort gjennom Europa.
Proporsjoner skilte knokler som størrelse alene ikke kunne skille
Forskerne målte moderne voksne og unge skjeletter fra ni referansesamlinger i Nord- og Sør-Europa. I stedet for bare å bruke absolutte mål beregnet de også formindekser – forholdstall mellom ulike deler av den samme knokkelen. Indeksene beskriver dermed proporsjon, ikke bare størrelse.
Skulderbladet viser fordelen tydelig. Hjort og dåhjort overlappet i størrelsen på leddområdet, men hadde ulike indre proporsjoner. I flere lange knokler hadde dåhjort også gjerne flatere eller mer rørformede skaftproporsjoner, mens rådyr gjennomgående var slankere. Kombinasjonen av størrelse og form kunne derfor skille mange knokler som størrelse alene ville gjort tvetydige.
Noen mål fungerte også på knokler fra unge dyr
Alder er én grunn til at størrelse kan villede. En ung hjort kan overlappe sterkt med en voksen dåhjort, og åpne vekstsoner kan fjerne noen av de vanlige kjennetegnene. Flere av formindeksene beholdt nyttige forskjeller i materiale fra unge dyr, blant annet mål fra skaftet på lange knokler der størrelse alene er særlig lite pålitelig.
Dette er også nyttig for fragmenterte arkeologiske knokler. Forfatterne fant at skaftproporsjoner i noen tilfeller kan gi informasjon om art selv når endene av den lange knokkelen – der mange tradisjonelle kjennetegn sitter – mangler.
En enkel metode som skal brukes sammen med andre spor
Metoden krever vanlig skyvelære og osteometrisk målebrett, ikke spesialisert laboratorieutstyr. Forskerne har også gjort de moderne målingene tilgjengelige, slik at arkeologiske funn kan sammenlignes direkte med referanseområdene.
Forfatterne presenterer ikke metoden som en erstatning for visuell morfologi, referansesamlinger eller gammelt DNA. Den gir i stedet en rimelig ekstra kilde til informasjon og kan hjelpe forskere med å velge hvilke usikre funn som bør prioriteres for dyrere genetiske analyser.
Referansematerialet dekker ikke alle hjortebestander
Det moderne datasettet dekker flere deler av Europa, men mangler noen av de minste nålevende hjortebestandene, blant annet fra Den iberiske halvøya, Sør-Italia, Sørøst-Europa, Nord-Afrika og små øyer. Slike dyr kan øke overlappet med dåhjort utover det dagens referansemateriale viser.
Framgangen er derfor ikke en ufeilbarlig bestemmelsesnøkkel, men en mer objektiv måte å bruke vanlige knokkelmål på. Når størrelsen alene gjør en hjortedyrknokkel tvetydig, kan proporsjonene gi den ekstra informasjonen som trengs for å skille hjort, dåhjort og rådyr sikrere.
Anatomi og morfologi
Lignende nyheter
Tårnfalk hadde omtrent dobbelt så høy tetthet av slimkjertler i luftrøret som stork
En sammenlignende studie av tre voksne hanner fra hver av tre fuglearter fant 11,32 slimkjertler per 0,1 mm²…
Les saken →
Pecten i palmeduens øye hadde 12–13 folder med tydelige cellemarkører
Forskere kartla pecten oculi, en karrik struktur som bare finnes i fugleøyet, hos palmedue. De 12–13 foldene hadde…
Les saken →
Progressiv gråning dokumentert hos palmedue i Asia for første gang
En voksen palmedue fotografert i Karnataka i India hadde lokaliserte hvite fjær på hodet og skulderregionen. Fuglen ble…
Les saken →ARTER I SAKEN
