Vadefugler på Marker Wadden foretrakk vannmettet mudder og vann opptil 5 cm dypt

På det nyanlagte våtmarksområdet Marker Wadden i Nederland hang vadefuglenes bruk av mudderflatene langt sterkere sammen med små variasjoner i vannstand enn med mengden makrofauna som ble målt som mulig bytte. Fuglene brukte områdene mest fra blottlagt, vannmettet mudder til rundt 5 cm vann over sedimentoverflaten.
Studien konsentrerte seg om fire tallrike arter: avosett (Recurvirostra avosetta), enkeltbekkasin (Gallinago gallinago), brushane (Calidris pugnax) og sandlo (Charadrius hiaticula). Til sammen utgjorde de omtrent 63 % av vadefuglsamfunnet som ble registrert på Marker Wadden fra mai til september 2022. De fire artene ble analysert samlet, så resultatet beskriver et felles mønster for denne gruppen og ikke en egen optimal vanndybde for hver art.
Bruken var størst rundt sedimentoverflaten
På seks lokaliteter kombinerte forskerne automatiske vannstandsmålinger med månedlig prøvetaking av bunnlevende og pelagisk makrofauna og fugletellinger fra 86 400 viltkamerabilder.
Vannstand var klart den viktigste forklaringsfaktoren for fugletallene. 67 % av observasjonene i fokusgruppen ble gjort når vannstanden lå mellom 10 cm under og 10 cm over sedimentoverflaten, og bruken var høyest når 0–5 cm vann dekket mudderet.
Negativ vannstand betyr ikke at området var tørt. Det betyr at vannspeilet lå under selve sedimentoverflaten, slik at mudderet var blottlagt, men fortsatt kunne være vått og mettet. Fuglene samlet seg altså rundt overgangen mellom bløtt, eksponert mudder og svært grunt vann.
Tilgjengelighet betydde mer enn hvor mye bytte som ble målt
Biomassen av bunnlevende og pelagisk makrofauna varierte mellom steder og måneder, men disse målingene ga liten ekstra forklaring når vannstanden allerede var med i modellen. Effekten av byttedyrbiomassen var langt svakere enn effekten av vannstand.
Forfatterne tolker dette først og fremst som et spørsmål om hvor tilgjengelige byttedyrene var, ikke bare hvor mye bytte som fantes. De fire artene har ulik bein- og nebblengde, men alle søker næring i bløtt sediment eller grunt vann. Når vannet blir dypere, kan byttedyr fortsatt finnes i eller på sedimentet, men bli vanskeligere å nå. Dersom mudderet tørker for mye, kan det på den andre siden bli vanskeligere å stikke nebbet ned i underlaget.
Det forklarer hvorfor den beregnede optimale sonen lå nær sedimentoverflaten. Der kunne byttedyr i mudder og grunt vann være tilgjengelige for flere ulike vadertyper selv når den samlede målte biomassen ikke var spesielt høy.
De fire fokusartene ble analysert samlet fordi viltkamerasystemet ikke var pålitelig nok for artsbestemmelse i hele bildematerialet. En manuelt kontrollert del viste det samme overordnede mønsteret med svært grunt vann, men resultatet betyr ikke at alle vadefuglarter har nøyaktig samme optimale dybde.
For restaurerte ferskvannsvåtmarker er forvaltningspoenget konkret: forskjeller på bare noen få centimeter kan avgjøre hvor mye av mudderflatene som faktisk fungerer som beiteområde for vadere. Forfatterne anbefaler derfor vannstandsregulering som skaper grunne næringsområder når vadefuglene bruker våtmarken, samtidig som andre arter og årstider kan kreve andre vannstandsforhold.
ARTER I SAKEN
Arter i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.




