Miljøforhold styrte rombruken hos store planteetere mer enn rovdyr nordvest i Namibia
Forskerne brukte kamerafeller til å undersøke hvordan sju store planteetere balanserer knappe ressurser mot risiko fra rovdyr i de tørre, ugjerdede landskapene nordvest i Namibia. Artene var gemsbukk (Oryx gazella), sørsjiraff (Giraffa giraffa), stor kudu (Tragelaphus strepsiceros), hartmannsebra (Equus zebra hartmannae), springbukk (Antidorcas marsupialis), spissneshorn (Diceros bicornis) og savanneelefant (Loxodonta africana). Forskerne sammenlignet registreringene av disse artene med miljøforhold og aktiviteten til løve (Panthera leo) og flekkhyene (Crocuta crocuta).
Gjennom seks perioder i tørketiden ble 374 kameraer plassert ved vannhull, elveleier, veier og dyretråkk i seks studieområder. Kameradataene viste både hvor planteeterne ble registrert og når de var aktive, slik at forskerne kunne skille mellom mer langvarige miljøbegrensninger og kortvarige eller romlige reaksjoner på rovdyr.
Miljøforhold satte rammene for rombruken
Miljøforhold var generelt viktigere enn rovdyrtilstedeværelse for å forklare hvor planteeterne ble registrert. Hvilke forhold som var viktigst, varierte mellom artene og etter om de hovedsakelig levde av gress, bladverk eller en blanding. Blant gresseterne og gemsbukken var fri sikt, høyde i terrenget, nærhet til vann og forekomsten av andre gressetere viktige for ulike arter, mens sørsjiraff og stor kudu i større grad ble påvirket av vegetasjonsstruktur, utviklingen gjennom tørketiden og lokale habitatforhold.
Rovdyrene hadde likevel betydning, men planteeternes romlige reaksjoner var ofte avhengige av habitat og årstid. Hartmannsebra ble for eksempel registrert oftere nær vann, og registreringene økte etter hvert som tørketiden skred fram. Effekten av rovdyraktivitet varierte samtidig med tørketidens utvikling og habitatet. Forfatterne tolker dette som et system der planteeterne ikke uten videre kan forlate gode områder hver gang rovdyr bruker det samme landskapet. Knapp tilgang på vann og mat setter de grunnleggende rammene, og risikoen håndteres også på andre måter.
De fleste planteeterne hadde liten tidsmessig overlapp med rovdyrene
Gemsbukk, sørsjiraff, stor kudu, Hartmannsebra og springbukk var tydelig dagaktive, mens løver og flekkhyener hovedsakelig var nattaktive. Dermed var det liten overlapp i døgnaktiviteten mellom disse planteeterne og rovdyrene. Forfatterne mener at denne tidsmessige adskillelsen gjorde det mulig å fortsette å bruke ressursrike områder uten først og fremst å unngå hele områder der rovdyrene forekom.
De kortvarige reaksjonene varierte likevel mellom artene. Gemsbukk og hartmannsebra ble registrert sjeldnere de første seks timene etter at en flekkhyene hadde passert samme kameraområde. Hartmannsebra ble deretter registrert oftere igjen 6–24 timer senere, noe som passer med kortvarig unnvikelse etterfulgt av relativt rask tilbakekomst. Sørsjiraff viste et annet forsinket mønster, med flere registreringer 6–24 timer etter flekkhyeneaktivitet, mens stor kudu og springbukk ikke viste noen tydelig korttidsrespons på noen av rovdyrene.
Spissneshorn og savanneelefanter reagerte også på nylig rovdyraktivitet
Fordi den store kroppsstørrelsen gjør spissneshorn og savanneelefanter langt mindre utsatt for predasjon, ventet forskerne liten unnvikelse. Spissneshorn var likevel mest aktive tidlig på natten og igjen før daggry, slik at aktiviteten overlappet langt mer med begge rovdyrene enn hos de mindre planteeterne. Likevel ble spissneshorn registrert sjeldnere de første seks timene etter at flekkhyene var registrert på samme sted.
Savanneelefant viste også tydelige korttidsreaksjoner: arten ble registrert sjeldnere de første seks timene etter at løve eller flekkhyene var registrert. Effektene var ikke tydelige i perioden 6–24 timer etterpå. Det passer med studiens overordnede mønster, der planteeterne gjorde korte, reaktive justeringer framfor å forlate områder som rovdyr brukte over lengre tid.
Forfatterne beskriver dette som et hierarkisk risikolandskap, et «landscape of fear», der ulike forhold virker på forskjellige nivåer. I dette tørre, ressursbegrensede systemet bestemte vann, vegetasjon og utviklingen gjennom tørketiden i stor grad hvor planteeterne brukte landskapet, mens risiko fra rovdyr ofte ble håndtert gjennom aktivitetstid og korte reaksjoner på nylig rovdyraktivitet. Studien viser dermed at risiko ikke bare handler om hvilke steder dyrene unngår, men også om når de bruker dem.
Økologi
Lignende nyheter
Knoppsvaner i innlandet hadde bedre vinterkondisjon til tross for hardere vintre og tilleggsfôring
En studie av 853 knoppsvaner fra fire polske vinterområder fant bedre kroppskondisjon i innlandet enn ved den mildere…
Les saken →
Jernspurvens vårtrekk ved Hel forskjøv seg opptil 8,3 dager fram på 61 år
Standardiserte ringmerkingsdata fra Nord-Polen viste at første, midtre og siste fase av jernspurvens vårtrekk flyttet seg henholdsvis 4,8,…
Les saken →
Tarmmikrobiomene hos ni Kruger-pattedyr grupperte seg tydeligere etter diettype enn art
En studie av 89 kvalitetsfiltrerte avføringsprøver fra ni ville pattedyrarter i Kruger nasjonalpark fant tydelige mikrobiomgrupper hos rovdyr,…
Les saken →ARTER I SAKEN
Arter i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.