Spissneshorn samlet seg oftere i grønnere, mer flekkvise landskap

Spissneshorn (Diceros bicornis) beskrives ofte som solitære, men de samles også av og til i grupper. En studie av 48 678 observasjoner av 405 individuelt gjenkjente neshorn i 13 inngjerdede reservater i Sør-Afrika og Malawi fant sammenhenger mellom vegetasjonen rundt observasjonsstedet, fordelingen av vegetasjon i reservatene og både gruppedannelse og gruppestørrelse.
Reservatenes overvåkingsteam registrerte neshorn som ble sett innenfor omtrent 50 meter fra hverandre som en gruppe. Forskerne sammenlignet observasjonene med satellittmålinger av vegetasjonens grønnhet. Grønnheten ga et mål på vegetasjonsproduktivitet, mens variasjonen i produktivitet på tvers av et reservat viste hvor flekkvis ressursene var fordelt.
Produktiv og flekkvis vegetasjon hang sammen med gruppedannelse
Neshorn ble oftere sett i grupper enn alene på steder med høyere vegetasjonsproduktivitet. Gruppene var også vanligere i reservater der produktiviteten varierte mer mellom ulike deler av landskapet. Dette passer med hypotesen om ressursfordeling: Når ressursene er rikelige og ujevnt fordelt, kan flere dyr bruke det samme området uten å konkurrere mye om maten. Da kan kostnaden ved å samles bli mindre.
Det betyr ikke at alle mål på ressurstilgang hang sammen med større grupper. Gruppene hadde en tendens til å være større i reservater med større variasjon i produktivitet og i regn- og vekstsesongen. Men gruppestørrelsen hadde en tendens til å synke når den lokale vegetasjonsproduktiviteten økte. Årstiden hadde heller ingen tydelig sammenheng med om neshorn ble sett i gruppe eller alene. Forholdene som hang sammen med gruppedannelse, var altså delvis andre enn dem som hang sammen med hvor mange dyr gruppene besto av.
Gruppestørrelsen gjenspeilte både ressurser og neshornenes sosiale liv
Større grupper hadde gjerne flere ungdyr og en mindre skjev kjønnsfordeling i retning av hunner. Medlemmene kjente også sjeldnere hverandre fra tidligere observasjoner. Over 90 % av gruppene med mer enn to neshorn hadde minst ett ku–kalv-par. Det peker på at omsorg for kalver er viktig for dannelsen av større grupper, ved siden av sammenhengene med ressurstilgang. Likevel var de fleste observasjonene av enkeltindivider (68,4 %), og grupper på seks eller sju dyr var sjeldne.
Resultatene om gruppesammensetning tyder på at både ressursforhold og neshornenes særegne sosiale atferd har betydning. Spissneshorn holder seg gjerne til individer de kjenner, og aggresjon – særlig mellom hanner – er en kostnad ved nær kontakt. Likevel besto større grupper av mindre kjente individer og hadde ikke en tydelig overvekt av hunner. Forfatterne foreslår at rikelige ressurser kan gjøre det mindre kostbart å dele områder, slik at neshornene blir mer tolerante overfor fremmede individer og hanner.
Studien bygde på observasjoner fra overvåking, ikke sporing av neshornenes bevegelser. Forskerne kunne derfor ikke måle leveområdene direkte eller teste alle delene av hypotesen om ressursfordeling. Resultatene viser sammenhenger mellom vegetasjon, årstid og observert gruppering, ikke at vegetasjonen fikk neshornene til å samles. Forfatterne foreslår at perioder med gode ressurser kan tas med i planleggingen av flytting av neshorn til nye områder. Slike introduksjoner kan være risikofylte, blant annet på grunn av aggresjon mellom dyr. Studien undersøkte ikke om introduksjoner lykkes bedre i disse periodene, men kunnskap om når neshorn naturlig samles, kan hjelpe forvaltningen med å ta hensyn til den sosiale atferden deres.
ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.



