Hopp til innhold

Vitamin D3 var omtrent dobbelt så høyt om sommeren hos spiss- og stumpneshorn

Male white rhinoceros walking in the Kalahari Desert of Namibia
Forskning: Fysiologi, Molekylærbiologi & biokjemi

Konsentrasjonen av 25-hydroksyvitamin D3 i blodserum var omtrent dobbelt så høy om sommeren som om vinteren hos både spissneshorn (Diceros bicornis) og stumpneshorn (Ceratotherium simum) ved institusjoner i USA. Den samme vitamin-D-metabolitten varierte også med regional solinnstråling, mens studien ikke fant noen tilsvarende sammenheng med art, kjønn, alder eller reproduktiv status.

Forskerne analyserte parvise vinter- og sommerprøver fra 28 spissneshorn og 47 stumpneshorn ved 27 institusjoner i 17 amerikanske delstater. Spissneshornene var 4–32 år gamle og stumpneshornene 3–54 år. Prøvene ble samlet inn i 2022–2023 og analysert separat for 25-hydroksyvitamin D2 (25OHD2) og 25-hydroksyvitamin D3 (25OHD3).

Vitamin D₂ og D₃ ga ulike kjemiske mønstre

Vitamin D finnes i beslektede organiske former med ulik opprinnelse. Vitamin D2, ergokalsiferol, kan komme inn i planteetere gjennom plantemateriale med sopp og andre mikroorganismer som er eksponert for UVB-stråling. Vitamin D3, kolekalsiferol, dannes hovedsakelig i huden etter eksponering for ultrafiolett B-stråling. Begge omdannes i leveren til 25-hydroksylerte former som sirkulerer i blodet og kan brukes som mål på vitamin-D-status.

Med væskekromatografi koblet til tandem-massespektrometri målte forskerne de to sirkulerende molekylene hver for seg. 25OHD2 lå under deteksjonsgrensen i mer enn halvparten av prøvene fra stumpneshorn og i over 80 % av prøvene fra spissneshorn. Så få dyr hadde målbare D2-verdier i begge årstider at denne formen ikke ble brukt i hovedanalysene.

25OHD3 ble derimot påvist i nesten alle prøvene. Den manglet bare i to vinterprøver fra spissneshorn og én vinterprøve fra stumpneshorn.

Sommerverdiene var omtrent dobbelt så høye

Hos spissneshorn økte gjennomsnittlig 25OHD3 fra rundt 11,4 ng/ml om vinteren til 20,7 ng/ml om sommeren. Stumpneshorn viste et tilsvarende skifte, fra omtrent 12,6 til 23,2 ng/ml. De to artene fulgte dermed nesten det samme sesongmønsteret, selv om de har ulik næringsøkologi i naturen.

Geografien hadde også betydning. Institusjonene ble plassert i soner etter langsiktig gjennomsnittlig solinnstråling. Spissneshorn i soner med mer solenergi hadde gjennomgående høyere 25OHD3, og hos stumpneshorn var geografiske forskjeller særlig tydelige om vinteren. Mønsteret støtter at UVB-drevet produksjon av vitamin D3 har stor betydning.

Alder, kjønn og reproduktiv status forklarte ikke variasjonen

Når forskerne tok hensyn til årstid og solinnstråling, fant de ingen tydelig forskjell i 25OHD3 mellom de to neshornartene eller mellom hanner og hunner. Heller ikke alder hadde noen støttet sammenheng med nivåene. De to eldste individene i studien — et 54 år gammelt stumpneshorn og et 32 år gammelt spissneshorn — hadde faktisk de høyeste sommerverdiene i hver sin art, men begge levde i en sone med forholdsvis høy solinnstråling.

Reproduksjon ble undersøkt nærmere hos hunner av stumpneshorn. 25OHD3 skilte seg ikke tydelig mellom reproduktivt aktive og inaktive hunner eller mellom drektige og ikke-drektige dyr, og resultatet endret seg ikke når diegivende hunner ble tatt ut av analysen. Studien fant dermed ikke støtte for at variasjonen i vitamin D som ble målt her forklarte forskjeller i reproduktiv status.

Studien målte ikke den faktiske UVB-eksponeringen til hvert dyr

Det geografiske mønsteret er informativt, men viser ikke hvor mye sollys som faktisk traff hvert enkelt neshorn. Forskerne målte ikke direkte UVB-eksponering, hvor mye tid dyrene var ute, bruk av skygge eller vitamin D i fôret samtidig med serumprøvene. Dyr ved institusjoner i samme solsone kan derfor fortsatt ha svært ulike driftsforhold og eksponering.

Resultatene gir de første dataene for sirkulerende vitamin D hos stumpneshorn i fangenskap og utvider tilsvarende kunnskap om spissneshorn. Årstid og geografisk solinnstråling forklarte langt mer av variasjonen i 25OHD3 enn de demografiske faktorene som ble testet, men studien fastslår ikke hvor mye direkte UVB-eksponering artene trenger for å opprettholde vitamin-D-statusen.

Kilder og bildekreditering

  1. Windle, S., & Roth, T. L. (2026). Vitamin D status in North American managed black rhinoceros (Diceros bicornis) and white rhinoceros (Ceratotherium simum). Conservation Physiology, 14(1), coag062. https://doi.org/10.1093/conphys/coag062Primary peer-reviewed open-access article published 25 August 2026 under CC BY 4.0. Paired winter and summer serum samples from 28 black and 47 white rhinoceroses at 27 institutions across 17 U.S. states were analysed by LC-MS/MS for 25-hydroxyvitamin D2 and D3.

Bilde: Stumpneshornhann i Kalahariørkenen i Namibia, fotografert 23. juli 2025. Foto: Giles Laurent / Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0. Representativt bilde; ikke et studiedyr. · CC BY-SA 4.0 · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Fysiologi

ARTER I SAKEN

Arter i saken

Spissneshorn Diceros bicornis Utforsk arten Stumpneshorn Ceratotherium simum Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.