Svenske elgers vinterkjerneområder hang mer sammen med skogflatenes plassering enn geometrien til enkeltflater
Elg (Alces alces) i Sveriges forvaltede boreale skoger konsentrerte vinterbruken etter hvordan ungskog og høyere skog var fordelt i landskapet, snarere enn bare etter størrelsen eller formen på én enkelt beiteflate. Studien, publisert i Landscape Ecology 20. juni 2026, undersøkte hvordan habitatet var organisert innenfor allerede etablerte vinterområder, ikke hvor elg forekom i Sverige som helhet.
Forskerne analyserte GPS-data fra 176 voksne elger i sju bestander fra Midt- til Nord-Sverige mellom 2016 og 2024. For hvert dyr og hver vinter beskrev en bevegelsesbasert bruksfordeling hvor intensivt ulike deler av vinterområdet ble brukt. Konturen som omfattet 50 % av den beregnede bruken definerte det mest intensivt brukte kjerneområdet, mens den ytre delen av 95 %-vinterområdet utgjorde den mindre intensivt brukte randsonen. Landskapet ble delt i ungskog med trær under fem meter, skog med trær på minst fem meter og arealer uten skog.
Kjerneområdene skilte seg fra resten av vinterområdet
Kjerneområdene hadde færre, større og mer sammenhengende skogflater og en høyere andel ungskog. De ytre delene av vinterområdene var mer fragmenterte og inneholdt større flater med høyere skog. Dette mønsteret gikk igjen i alle de sju studiepopulasjonene.
På nivået til enkeltflater med ungskog var derimot areal og form nesten like når kjerneområdene ble sammenlignet med randsonene. Forskjellen mellom sonene lå dermed først og fremst i hvordan flere skogflater var fordelt i det større landskapet, ikke i geometrien til én enkelt beiteflate.
Bruken innen kjerneområdene avhang av landskapskonteksten
En annen analyse stilte et annet spørsmål: når et kjerneområde først var etablert, hvilke deler av det ble brukt mest intensivt? Bruken økte der skog med trær på minst fem meter hadde høy kanttetthet — altså mye skogkant per areal — og sterkere sammenheng mellom skogflatene, mens bruken avtok når de enkelte ungskogflatene ble større. Geometrien til enkeltflater skilte dermed ikke kjerneområder fra randsoner som helhet, men innenfor selve kjernen ble mindre ungskogflater brukt mer intensivt.
Landskapet rundt de mest brukte stedene viste enda et skalaavhengig mønster. Omtrent 800–1000 meter rundt høybrukslokaliteter hang sterkere sammenheng mellom flater med høyere skog og flere nærliggende ungskog- og ikke-skogflater sammen med høy bruk, mens større samlet kanttetthet i den høyere skogen, større flater med høyere skog og større andel ungskog hang sammen med lavere bruk. Forfatterne tolker de ulike retningene som et resultat av at elgen responderer på landskapet på flere skalaer, ikke som motstridende funn: kjerneområdene lå i forholdsvis sammenhengende landskap, mens aktiviteten innen dem ble konsentrert der beite og skjul kunne nås tett på hverandre. Ungskog har ofte lett tilgjengelig beite, mens høyere skog gir dekning, termisk ly og hvileplasser — en form for ressurskomplementering der ulike, nærliggende habitattyper dekker forskjellige behov.
Antall skogflater forklarte mye av vinterområdets størrelse
Antallet flater med høyere skog sto for 35,1 % av modellgevinsten som ble brukt til å rangere forklaringsvariablene for vinterområdets størrelse, mens antallet ungskogflater bidro med 24,5 %. Til sammen sto de for nær 60 % av modellgevinsten. Snødybde, jordfuktighet og høyde over havet bidro hver med under 2 % i denne rangeringen. I klartekst var graden av oppdeling i skogflater langt viktigere i modellens rangering av vinterområdets størrelse enn disse abiotiske variablene i akkurat denne analysen.
Forfatterne understreker at prosentene rangerer variablenes relative betydning i modellene; de viser ikke universelle årsakssammenhenger. Studien beskriver mønstre i de sju svenske bestandene og påpeker også at ulik romlig oppløsning i miljødataene kan påvirke hvor sterkt enkelte variabler framstår.
For skogplanlegging tyder resultatene på at plasseringen og sammenhengen mellom skogbestand kan påvirke hvor vinterbruk — og dermed beitepress — samler seg. En liten ungskogflate ved sammenhengende høyere skog kan fungere annerledes enn en stor, isolert åpning. Hovedpoenget er derfor ikke bare at elgen trenger ungskog, men at strukturen i skoglandskapet rundt er med på å bestemme hvor intensivt områdene brukes.
Økologi
Lignende nyheter
Knoppsvaner i innlandet hadde bedre vinterkondisjon til tross for hardere vintre og tilleggsfôring
En studie av 853 knoppsvaner fra fire polske vinterområder fant bedre kroppskondisjon i innlandet enn ved den mildere…
Les saken →
Tarmmikrobiomene hos ni Kruger-pattedyr grupperte seg tydeligere etter diettype enn art
En studie av 89 kvalitetsfiltrerte avføringsprøver fra ni ville pattedyrarter i Kruger nasjonalpark fant tydelige mikrobiomgrupper hos rovdyr,…
Les saken →
Jernspurvens vårtrekk ved Hel forskjøv seg opptil 8,3 dager fram på 61 år
Standardiserte ringmerkingsdata fra Nord-Polen viste at første, midtre og siste fase av jernspurvens vårtrekk flyttet seg henholdsvis 4,8,…
Les saken →ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.