Lengre strandlinjer hang sammen med flere unger hos fire urbane vannfuglarter

En toårig studie av 55 vannforekomster i Gdańsk undersøkte hvordan vær, utforming av vannforekomstene, vegetasjon og urbanisering hang sammen med antallet unger hos fire vanlige vannfugler: stokkand (Anas platyrhynchos), knoppsvane (Cygnus olor), sothøne (Fulica atra) og sivhøne (Gallinula chloropus). I hekkesesongene 2020 og 2021 besøkte forskerne lokalitetene tre ganger per sesong og registrerte blant annet reir, rugende fugler og kull. Små og større unger ble analysert hver for seg.
Lengre strandlinje hang sammen med flere unger hos alle fire arter
Lengden på strandlinjen ga det tydeligste felles mønsteret: jo lengre strandlinje en vannforekomst hadde, desto flere unger ble registrert hos alle fire arter. Andre egenskaper slo ulikt ut mellom artene. Større vannforekomster hang sammen med færre større unger hos stokkand og knoppsvane og færre små unger hos sothøne. Lengre strekninger med siv langs bredden hang samtidig sammen med flere større stokkandunger og flere små sothøneunger. Flere øyer hang sammen med færre større stokkandunger og færre små sothøneunger, men med flere større knoppsvaneunger. Mer flytevegetasjon hang sammen med færre større knoppsvaneunger.
Forfatterne tolker strandlinjemønsteret som et uttrykk for større variasjon i leveområdene. Lange og mer naturlige bredder kan gi flere hekkeplasser, mer skjul og større variasjon i mikrohabitatene langs vannkanten. Derfor anbefaler de å bevare vegetasjon og siv langs urbane vannforekomster framfor å slå hele bredden ofte og jevnlig.
Været slo ulikt ut mellom artene
Høyere temperaturer i hekkesesongen hang sammen med flere unger hos stokkand, sothøne og sivhøne, mens mer nedbør hang sammen med flere unger hos knoppsvane, sothøne og sivhøne. Den kaldere vinteren før hekkesesongen i 2021 ble fulgt av senere vegetasjonsutvikling og senere forekomst av unger. I 2021 registrerte forskerne også færre hekkende sothønepar og færre unger per kull hos både sothøne og sivhøne.
Forfatterne diskuterer flere mulige forbindelser mellom været og antallet unger, blant annet kostnader ved temperaturregulering, tilgang på mat og tidspunktet for vegetasjonsutviklingen. Disse mekanismene ble ikke testet direkte. Responsen var heller ikke lik hos alle arter; knoppsvane så for eksempel ut til å være mindre følsom for flere av miljøvariablene enn de mindre vannfuglene.
Urbaniseringen slo tydeligst ut hos riksefuglene
NDMI, et satellittmål som i denne studien også ble brukt som indikator på fuktigere områder med mindre bebyggelse, hang sammen med flere unger hos alle arter unntatt stokkand. Sammenhengene langs selve urbaniseringsgradienten var mer artsavhengige. Den tydeligste negative sammenhengen med de mest urbaniserte områdene ble funnet hos sothøne og sivhøne. Knoppsvane viste ingen signifikant sammenheng med urbaniseringsgraden.
Forfatterne foreslår at støy, forstyrrelser fra mennesker, forurensning og mindre vegetasjonsdekke kan bidra til dårligere forhold i de mest urbaniserte områdene, særlig for sothøne og sivhøne. De peker også på at stokkand og knoppsvane lettere kan dra nytte av mat som mennesker legger ut. Studien peker dermed ikke på ett enkelt trekk ved bymiljøet som avgjør hekkesuksessen. Antallet unger hang i stedet sammen med en kombinasjon av utformingen av breddene, vær, vegetasjon og graden av urbanisering rundt vannforekomstene, og mønsteret var forskjellig mellom artene.
ARTER I SAKEN
Arter i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.






