Hopp til innhold

PFAS-nivåene hos lomvi og polarlomvi på Island varierte med vannmasser og næringssøk

Common guillemots with a thick-billed guillemot at Reykjanes, Iceland
Forskning · Økologi

Individuelle PFAS-profiler hos lomvi (Uria aalge) og polarlomvi (Uria lomvia) på Island var strukturert av hvilke vannmasser og næringsnett fuglene brukte i hekkesesongen. Studien fra 2026 analyserte 112 fugler prøvetatt i fem kolonier rundt Island i juni og juli 2018: 67 lomvier og 45 polarlomvier.

Per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFAS) er en stor gruppe syntetiske fluorforbindelser der sterke karbon–fluor-bindinger gjør mange av stoffene svært persistente. Flere PFAS kan hope seg opp gjennom næringsnett og binder sterkt til proteiner i blod og andre vev. Studien målte 14 PFAS i blodplasma og undersøkte ikke bare gjennomsnittskonsentrasjoner, men hvorfor de kjemiske profilene varierte mellom enkeltfugler.

To blodfraksjoner rekonstruerte næringssøk over ulike tidsvinduer

Forskerne skilte blodprøvene i plasma og blodceller. PFAS-konsentrasjonene ble målt i plasma fordi disse stoffene binder sterkt til albumin og andre blodproteiner. Stabile karbon- og nitrogenisotoper ble målt både i plasma og røde blodceller.

Plasma og røde blodceller skiftes ut med ulik hastighet og integrerer derfor næringssøk og habitatbruk over forskjellige perioder før prøvetakingen. Ved å sammenligne de to vevene laget forskerne mål på «isotopkonsistens» som beskrev om et individ beholdt et lignende økologisk signal gjennom hekkesesongen eller skiftet tydelig mellom habitater eller fødekilder.

Karbonisotopene (δ¹³C) fulgte den regionale oseanografiske gradienten: mer positive verdier var knyttet til sterkere atlantisk påvirkning, mens mer negative verdier kjennetegnet mer arktiskpåvirkede forhold. Nitrogenisotoper (δ¹⁵N) ga informasjon om trofiske kilder og relativt trofisk nivå, men var samtidig påvirket av lokale oseanografiske grunnverdier. De kan derfor ikke leses som en enkel absolutt rangering i næringskjeden på tvers av alle koloniene.

PFCA og PFOS dannet to ulike akser for individuell variasjon

Langkjedede perfluoralkylkarboksylsyrer (PFCA-er) og perfluoroktansulfonat (PFOS) dominerte blant stoffene som ble påvist. PFOS alene utgjorde omtrent 62–73 % av den samlede målte PFAS-belastningen hos lomvi og 70–89 % hos polarlomvi.

Forskerne brukte deretter hovedkomponentanalyse for å beskrive hvordan de samlede PFAS-profilene varierte mellom fuglene. En komponent som hovedsakelig var drevet av langkjedede PFCA-er forklarte 79 % av variasjonen mellom individenes profiler, mens en i stor grad uavhengig PFOS-dominert komponent forklarte ytterligere 13 %.

Disse prosentene beskriver statistisk variasjon, ikke hvor stor andel av all PFAS som tilhørte hver stoffgruppe. Biologisk betyr resultatet at mesteparten av forskjellene mellom fuglene kunne oppsummeres langs to kjemiske mønstre: ett dominert av variasjon i langkjedede PFCA-er og ett dominert av PFOS-variasjon.

Vannmassene strukturerte PFOS-variasjonen tydeligst

Den klareste storskala sammenhengen gjaldt karbonisotopkonsistens og PFOS. PFOS-profilene var mer variable mellom fugler knyttet til atlantiskpåvirkede vannmasser og mer sammentrukne under arktiskpåvirkede forhold. Forfatterne tolker det oseanografiske regimet som det første nivået i eksponeringssystemet: Ulike vannmasser støtter ulike næringsnett og transportveier for miljøgifter og setter dermed rammen for hvilken PFAS-eksponering fuglene møter.

Dette er en korrelasjon basert på isotopmarkører, ikke et forsøk der fugler ble flyttet mellom vannmasser. Studien viser derfor at PFOS-variasjonen var strukturert langs den arktisk–atlantiske gradienten, men kan ikke alene fastslå hvilken fysisk eller biologisk prosess i vannmassene som skapte mønsteret.

Trofisk økologi modifiserte PFCA-variasjonen innenfor vannmasseregimet

Nitrogenisotopkonsistensen ga et andre nivå. Innenfor de overordnede oseanografiske regimene hadde fugler som søkte næring i høyere trofiske sammenhenger en tendens til mer begrenset PFCA-variasjon, særlig i atlantiskpåvirkede vannmasser. Denne sammenhengen var svakere og mindre generaliserbar enn karbon–PFOS-mønsteret, og forfatterne behandler trofisk nivå som en betinget modifikator snarere enn en universell forklaringsvariabel.

På koloninivå ble det brede regionale mønsteret ytterligere påvirket av finskala nisjeoppdeling. Forskjeller i dykkedybde og individuell spesialisering på habitater som glasiale fjorder og iskanter kan gi nabofugler tilgang til ulike byttesamfunn og dermed ulike veier for miljøgifteksponering.

Den kjemiske mekanismen er fortsatt delvis uavklart

Forfatterne diskuterer mulige biokjemiske grunner til at PFOS og PFCA-er viste forskjellige mønstre. PFOS binder særlig sterkt til serumproteiner og har andre retensjonsegenskaper enn mange PFCA-er, slik at konkurranse om proteinbindingssteder og ulik persistens kan påvirke hvordan økologiske forskjeller kommer til uttrykk i blodkonsentrasjonene.

Disse mekanismene ble ikke testet eksperimentelt hos lomviene og er fortsatt hypoteser. Stoffskifte, reproduktiv tilstand og andre fysiologiske forskjeller kan også påvirke både isotopverdier og hvor mye PFAS som blir holdt tilbake i kroppen.

Hovedkonklusjonen er derfor økologisk snarere enn toksikologisk: Variasjonen mellom enkeltfugler var ikke bare statistisk støy. PFAS-profilene bar informasjon om hvor og hvordan fuglene søkte næring, med storskala vannmasser som ramme for eksponeringen og finere forskjeller i trofisk økologi og habitatbruk som modifikatorer. Når arktiske og atlantiske vannmasser forskyves med klimaendringer, kan også eksponeringsveiene for persistente miljøgifter hos sjøfugl på høye breddegrader endres.

Kilder og bildekreditering

  1. Shen, R., Ebinghaus, R., Vassão, D. G., Ratcliffe, N., & Larsen, T. (2026). Oceanographic regime and foraging behaviour structure compound-specific PFAS variability in arctic-atlantic guillemots. Environmental Science and Ecotechnology, 31, 100707. https://doi.org/10.1016/j.ese.2026.100707Primary open-access research article under CC BY 4.0. The study analysed 112 blood samples collected during the 2018 breeding season from 67 common murres and 45 thick-billed murres at five colonies around Iceland.

Bilde: Boaworm — lomvier (Uria aalge) sammen med én polarlomvi (Uria lomvia) ved Reykjanes, Island, fotografert 4. juli 2010; Wikimedia Commons; beskåret til 16:9; representativt bilde fra Island, ikke fugler som ble prøvetatt i studien. · CC BY 3.0 — https://creativecommons.org/licenses/by/3.0/ · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Økologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Lomvi Uria aalge Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.