Nærhet til skog økte predasjonen på kunstige reir, men ikke på ekte vipe-reir

En toårig studie i Sør-Böhmen fant at predasjonsrisikoen økte nær skogholt for ubeskyttede eksperimentelle bakkereir, men ikke for ekte vipe-reir (Vanellus vanellus). Kontrasten viser at risikoen ved et ubeskyttet reir ikke nødvendigvis blir den samme når reiret faktisk forsvares av hekkende fugler.
Studien ble gjennomført rundt České Budějovice i Tsjekkia i hekkesesongene 2024 og 2025. Forskerne fulgte utfallet til 317 ekte vipe-reir og sammenlignet dem med standardiserte eksperimentelle reir som inneholdt tre vaktelegg.
Eksperimentelle reir målte predatortrykk langs transekter fra skogkanten
De kunstige reirene var små groper i bakken laget for å ligne vipe-reir. Forskerne plasserte dem langs 28 transekter som gikk vinkelrett ut fra utvalgte skogkanter. Et transekt var her en fast linje fra skogen og utover jordbrukslandskapet, med reir plassert på standardiserte avstander på 50, 100, 300 og, der det var mulig, 500 meter.
Av 100 utlagte eksperimentelle reir inngikk 89 i predasjonsanalysen etter at reir ødelagt av landbruksmaskiner var tatt ut. Reirene hadde ingen foreldre som kunne forsvare dem og fungerte derfor som et standardisert mål på lokalt predatortrykk, ikke som en fullstendig etterligning av et naturlig vipe-reir.
Predasjonen økte nær skog for kunstige reir, men ikke ekte reir
Predasjon rammet 96,6 % av de eksperimentelle reirene. Risikoen var høyere nærmere det nærmeste skogholtet og ved større skogholt. Til sammenligning ble omkring 24,5 % av de overvåkede vipe-reirene predatert, og verken avstanden til skog eller størrelsen på skogholtet viste noen tydelig sammenheng med predasjonsrisikoen.
De eksperimentelle reirene hadde dermed omtrent fire ganger så høy predasjonsrate som de ekte reirene. Forfatterne tolker kontrasten som støtte for at hekkende viper kan motvirke deler av det lokale predatortrykket gjennom foreldreforsvar og andre responser knyttet til reirplassering eller sosial atferd. Ekte vipe-reir kan også få hjelp av andre hekkende viper i nærheten, mens de kunstige reirene med hensikt stod ubeskyttet.
Foreldrene justerte forsvaret ulikt mot fugl og pattedyr
Ved 16 vipe-reir presenterte forskerne en utstoppet svartkråke (Corvus corone), en utstoppet ilder (Mustela putorius) og en loddrett trestokk som kontroll uten rovdyr. Modellene ble satt to meter fra reiret, og forskerne registrerte den sterkeste aggressive reaksjonen fra de hekkende fuglene.
Vipene reagerte mer aggressivt mot begge rovdyrmodellene enn mot kontrollen. Det romlige mønsteret var forskjellig for de to rovdyrene: Forsvaret mot svartkråka var sterkere nær skogholt, mens aggressiviteten mot ilderen var sterkere lenger fra skogen.
Den rovdyrspesifikke responsen er forenlig med at foreldrene tilpasser forsvaret til hvilke trusler de møter i ulike deler av landskapet. Studien viser ikke at foreldrenes aggresjon alene forårsaket fraværet av en skogkanteffekt hos ekte reir, men dokumenterer en atferdsmekanisme som kan hjelpe hekkende viper med å motvirke romlige forskjeller i risiko.
Resultatene viser også hvorfor kunstige og ekte reir svarer på ulike økologiske spørsmål. Eksperimentelle reir kan vise hvor predatortrykket er høyt under standardiserte forhold, mens ekte reir i tillegg gjenspeiler foreldreatferd og andre tilpasninger hos hekkende fugler.
ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.



