Vipe hekket senere og tjeld tidligere jo lenger nord i Storbritannia

Vipe (Vanellus vanellus) og tjeld (Haematopus ostralegus) begynner ikke bare å hekke senere jo lenger nord de kommer. En analyse av 50 år med reirdata fra rundt 1 200 kilometer av Storbritannia fant motsatte breddegradsmønstre hos de to artene: vipene startet hekkingen senere mot nord, mens tjeldene startet tidligere. Studien omfattet 6 277 hekkeregistreringer av vipe og 2 387 av tjeld. Denne hekkefenologien – tidspunktet for sesongstyrte livshendelser som reproduksjon – har direkte betydning for når jordbruksaktivitet kan foregå uten å utsette reir og små unger.
Artene forskjøv hekkingen i motsatt retning med breddegraden
Avhengig av breddegrad kunne starten på hekkingen ligge opptil seks uker fra hverandre. Hos begge arter forskjøv tidspunktet seg med opptil omtrent tre dager per 100 kilometer, men i motsatt retning. Vipa, som vanligvis starter tidligere om våren, fikk en gradvis senere og kortere hekkesesong mot nord. Tjelden startet samlet sett senere enn vipa, men hekkestarten forskjøv seg tidligere på høyere breddegrader.
Faste jordbruksdatoer overlappet ofte aktive reir og små unger
Miljøtiltak i jordbruket bruker ofte faste kalenderdatoer for når husdyr kan slippes tilbake på arealene eller slåtten kan begynne. Med Skottland som eksempel beregnet forskerne at opptil 80 % av vipeparene og 84 % av tjeldparene på arealer med slike tiltak fortsatt kan ha aktive reir når beiting igjen blir tillatt i et gjennomsnittsår. På grasarealer til silofôr kunne opptil 35 % av vipeungene og 72 % av tjeldungene fortsatt være yngre enn 20 dager når slåtten tillates.
Vadere som hekker og leder unger på jordbruksmark er utsatt for tråkking, forstyrrelser og landbruksmaskiner. Problemet er derfor ikke bare at verneperioden er for kort overalt. Én nasjonal dato kan treffe ulike deler av hekkesesongen avhengig av art og breddegrad. At vipe og tjeld reagerer i motsatt retning langs breddegraden gjør én felles dato særlig dårlig tilpasset biologien deres.
Ungeoverlevelse hadde stor betydning for bestandsstabilitet
Populasjonsmodellene viste hvorfor det er biologisk viktig å beskytte ungene. Med en gjennomsnittlig ungeoverlevelse på rundt 20 % i anslagene studien brukte, måtte nesten alle vipepar lykkes med å klekke et kull for at bestanden skulle være stabil, mens tjeldbestanden fortsatt ville forventes å gå tilbake selv om alle par klekket. Dersom gjennomsnittlig ungeoverlevelse økte til rundt 30 %, sank det modellerte kravet til klekkesuksess for bestandsstabilitet til over 65 % hos vipe og 72 % hos tjeld.
Arts- og breddegradstilpassede datoer ga bedre vern i modellen
Forskerne modellerte et alternativ der tidsperiodene ble justert etter art, breddegrad og type jordbruksaktivitet. En forlengelse på rundt to uker, kombinert med slike justeringer, ble beregnet å redusere andelen reir som fortsatt er eksponert når husdyr slippes inn til omtrent 50 % hos vipe og 27 % hos tjeld, og kunne fjerne eksponeringen for slått hos unger yngre enn 20 dager i den modellerte situasjonen. Dette er modellerte resultater, ikke effekter av et tiltak som allerede er testet i felt, men de viser hvordan langvarige hekkedata kan brukes til å tilpasse jordbrukstiltak bedre til fuglenes faktiske hekketid.
ARTER I SAKEN
Arter i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.




