Farvel, sa Sør-Afrika

Det er nå bare én måned igjen til det har gått et helt år siden jeg sist satt alene bak rattet på en grusvei i min trofaste Jeep Cherokee fra 1993. Det var min siste dag på sørafrikansk jord etter å ha bodd der i nesten to år, og et siste eventyr for oss to. Hun hadde vært beskytteren min, min allierte, en trofast venn og arbeidsplassen min i litt over et år. Vi hadde selvfølgelig våre problemer, slik alle forhold har, men vi jobbet oss gjennom dem og kom sterkere ut på den andre siden. Den siste kjøreturen vår skulle bli en lykkelig opplevelse, men med et snev av tristhet over at alt var i ferd med å ta slutt.

Det var en fredelig og varm, men overskyet morgen i Munyawana Game Reserve, like nord for byen Hluhluwe på østkysten av Sør-Afrika. En stor brann hadde nylig feid gjennom de sørlige delene av reservatet og gjort landskapet helt åpent, men regnet tidlig i november hadde allerede fått nytt gress til å presse seg opp av bakken. Et grønt teppe dekket det kuperte landskapet. Jeg lot meg oppsluke av omgivelsene og bestemte meg for å nyte hver minste bit av det den afrikanske naturen kunne gi meg denne aller siste gangen. Jeg kjente bushens regler godt nok til å vite at jeg ikke burde forvente noe. Det var bare andre gang jeg besøkte Munyawana, og jeg var fornøyd bare med å nyte et ukjent sted og roen i naturen.

Jeg dro ut tidlig den dagen, men likevel ikke tidlig nok til å oppleve de første strålene fra sommersolen. En bøffelflokk hilste meg velkommen helt i starten av kjøreturen og betraktet meg med nysgjerrige og mistenksomme blikk. De er ikke den vennligste gjengen, men alltid spennende å møte når man sitter i bil. Til fots bør de derimot unngås for enhver pris. Jeg lot dem bli igjen bak meg og fortsatte videre, med et håp om å få et siste glimt av et rovdyr eller to før varmen ble for intens til at de orket å bevege seg.

Et par timer forsvant plutselig som om de bare var øyeblikk. Etter mitt korte besøk hadde jeg begynt å forvente store mengder vilt i dette reservatet, men denne morgenen virket det som om hele parken var i aktivitet. Vortesvin hastet rundt langs veikanten på jakt etter mat i jorda. Sebraer, gnuer og antiloper beitet ivrig side om side, bare litt forstyrret av den påtrengende Jeepen min. Sjiraffer sto høye og elegante i veien mens de spiste blader fra akasietrær. Ingen rovdyr hadde dukket opp, men morgenen var likevel perfekt på alle måter. Jeg ble bare sittende i bilen og ta inn alt sammen, da det plutselig slo meg hvor utrolig heldig jeg var som befant meg akkurat der, akkurat i dette øyeblikket. Det var bare meg, dyrene og roen i naturen. Da jeg fikk øye på et par store elefantokser som gikk i det fjerne, følte jeg at Sør-Afrika var i ferd med å gi meg sin aller fineste avskjed.

Jeg var akkurat i ferd med å snu og kjøre tilbake til leiren da jeg oppdaget en stor grå klump i et gjørmehull ved siden av veien foran meg. Jeg stanset bilen, og plutselig begynte klumpen å bevege seg og reiste seg opp. En stor stumpneshornokse sto nå midt i veien foran meg. Blikkene våre møttes et kort øyeblikk før han bestemte seg for å løpe over på den andre siden. Jeg ble bare sittende og betrakte ham i ærefrykt, overveldet over hvor mye flaks jeg hadde. Da han slappet av og ble komfortabel med at jeg var der, begynte han å konsentrere seg om det friske gresset. Jeg fikk tilbringe tid med et av Afrikas mest storslåtte dyr én siste gang. Hvert møte med et neshorn er et øyeblikk man må ta vare på. Med den pågående krypskytingskrisen, hvem vet hvor lenge vi fortsatt får beholde dem? Dagen ble raskt varmere, og det var på tide å avslutte det afrikanske eventyret mitt og endelig vende hjemover. Sør-Afrika var imidlertid ikke helt ferdig med meg ennå …

Jeg husker at jeg følte meg helt rolig og samtidig full av begeistring over alt morgenen hadde gitt meg, da jeg på vei tilbake kom frem til et hus for de ansatte ved siden av veien. En bevegelse fanget oppmerksomheten min, og jeg senket farten. Noe gulbrunt forsvant bak huset. Jeg kjørte sakte forbi og lurte på hva som ville møte meg på den andre siden. Plutselig satt fire kattedyr omtrent 30 meter fra veien og stirret på meg. En løvinne og de tre nesten voksne ungene hennes, alle like nysgjerrige på hva denne burgunderrøde og bråkete skapningen som kom kjørende oppover veien kunne være. Jeg stanset umiddelbart og klarte nesten ikke å tro det jeg så. Så begynte de å bevege seg. Moren gikk først, fulgt av datteren, mens de to sønnene kom diltende bakerst. Jeg kjørte parallelt med dem en stund, helt til moren plutselig bestemte seg for å snu og gå rett mot meg.

Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket da jeg parkerte midt i veien og fire løver kom bort for å dele den med meg. Moren gikk forbi bilen og la seg i gresset rett til venstre for meg. Datteren gikk bak bilen og la seg et sted der. På høyre side hadde jeg de to brødrene, og den ene syntes det var best å legge seg rett foran meg. Det var en utrolig opplevelse. Jeg har en følelse av at moren ønsket å vise ungene at biler ikke er noe å være redd for, og min bil var den heldige utvalgte.

Det lå en helt egen stillhet i luften mens vi alle satt der. Følelsen av at de var så nær sendte en sitrende spenning gjennom kroppen, ikke av frykt, men av glede. Når man er helt alene sammen med så intelligente og storslåtte dyr, er det umulig ikke å føle en forbindelse til dem. Svært få dyr får meg til å føle meg så levende som løver gjør. Jeg kunne bare se ut gjennom det åpne vinduet og stirre rett inn i ansiktet på en ung løve som var stor nok til å rive meg i filler på sekunder, men han brydde seg ikke det minste. Han kastet et raskt blikk på meg før han fant noe annet å se på. Løvenes arroganse. De velsignet meg med sitt nærvær i over en halv time før moren og datteren bestemte seg for at det var på tide å gå videre. Jeg så dem alle forsvinne inn i tettere vegetasjon, og etter et par minutter var de borte. Jeg hadde møtt løver utallige ganger i løpet av tiden min i Afrika og setter alltid pris på en løveobservasjon, men dette var virkelig noe helt spesielt.

Bare noen sekunder senere kom en bil med sørafrikanske turister kjørende nedover veien og stanset for å se på noe inne i buskene. Det var den eneste turistgruppen jeg hadde sett hele dagen. Jeg spurte om de hadde fått øye på løvene. «Løver?» spurte de. «Nei, vi ser på den merkelige rovfuglen der borte. Ingen av oss klarer å finne ut hvilken art det er.» Jeg tok en god titt gjennom kikkerten og svarte til slutt: «Det er en ung orientsnokørn. Se på den merkelige hodeformen og de gule øynene.» Jeg var stolt av all kunnskapen jeg hadde opparbeidet meg i løpet av tiden i Sør-Afrika. Så fortalte jeg turistene: «Det var løver her for bare et minutt siden. Kanskje dere får se dem hvis dere kjører litt lenger nedover veien.»

Jeg så turistene kjøre videre og håpet at de skulle stanse når de oppdaget løvene, men det gjorde de aldri. Det er slik flaksen fungerer ute i bushen, og denne gangen var det jeg som var den heldige. Som et siste eventyr for meg og Jeepen kunne jeg ikke ha ønsket meg noe bedre. Når det gjelder avskjeder, tror jeg ikke denne kan overgås.