Mine fem største fotoøyeblikk i Afrika

Jeg har hatt mange minnerike øyeblikk på reisene mine til det afrikanske kontinentet. Noen har vært fylt med glede sammen med familie og venner, noen har vært spennende, noen har vært vanskelige og tøffe, og noen har vært direkte skremmende. Av og til føles det som om jeg har gjort og sett alt, selv om det selvfølgelig ikke stemmer. Jeg har opplevd mye, men heldigvis ikke alt.

Listen nedenfor inneholder kanskje ikke de mest spektakulære eller dramatiske møtene, men dette er øyeblikk som har vært svært viktige og definerende for meg personlig. Som noen kanskje vet, ble jeg veldig glad i naturfotografering mens jeg bodde i Afrika, og det å få gode bilder av nye arter utviklet seg etter hvert til en besettelse. Til slutt opprettet jeg denne nettsiden for å dele denne besettelsen med resten av verden. Derfor passer det godt med en tur nedover minnenes allé, der jeg ser tilbake på de mest minnerike og definerende fotoøyeblikkene fra den første tiden min som fotograf i Afrika.

1. Dagen som forandret alt

Når jeg først skal liste opp favorittøyeblikkene mine som fotograf, kan jeg like gjerne begynne med dagen jeg virkelig ble hektet. Den inneholder faktisk ikke bare ett, men tre fotoøyeblikk. Jeg vet at det er juks, men det bryr jeg meg ikke om!

Dette skjedde tidlig i løpet av de tre månedene jeg jobbet som frivillig i det vakre Thanda Private Game Reserve, i oktober 2012. Det begynte som en helt vanlig dag der vi dro ut for å lete etter en av de to løveflokkene i parken. I hånden hadde jeg min splitter nye Canon 600D med et vanlig zoomobjektiv. Det var starten på det som skulle bli et langt og fruktbart forhold.

Vi kjørte rundt mens den dyktige sjåføren vår lette etter spor og andre tegn løvene kunne ha etterlatt seg på veien i løpet av natten. Plutselig fikk vi en beskjed over radioen. Den var på zulu, så vi som satt bak i bilen hadde ingen anelse om hva som ble sagt, men ett ord fanget oppmerksomheten min: «ingulule». Jeg kan bare noen få ord på zulu, og de fleste er navn på dyr. Ingulule er et av dem. Sjåføren skiftet brått retning, for nå var vi på jakt etter noe annet. Noe gult, flekkete og veldig raskt. Du gjettet riktig: en gepard.

Ikke lenge etter fant vi dem. Mitt første møte med verdens to lateste geparder. To brødre som var så tett knyttet til hverandre at man sjelden så dem mer enn noen meter fra hverandre (med mindre det var en hunn involvert, selvfølgelig). Det var en fantastisk observasjon. Begge lå helt flate på bakken rett ved siden av bilen vår. Dette var min første mulighet til å ta ordentlige nærbilder av geparder, så jeg fyrte løs med kameraet. Jeg fikk flere fine bilder, men ble spesielt fornøyd da jeg fanget den ene på ryggen mens han snudde seg over på den andre siden. Det er fortsatt et av favorittbildene mine.

Vi forlot de to late gepardene og fortsatte letingen etter løver. Det tok ikke lang tid før vi fant enda en gjeng med late kattedyr. Alle de ni medlemmene av North Pride var samlet og lå sannsynligvis og fordøyde et stort måltid. Alle bortsett fra de fire ungene, selvfølgelig. De ville ikke annet enn å irritere vettet av de voksne ved å bite dem i ørene og angripe halene deres. Nok en gang fyrte jeg løs med kameraet. Jeg fikk noen fine bilder (og en video), men det var en av de små hunnene som stakk av med seieren da hun la seg bedårende til rette på en død grein.

Til slutt forlot vi dem og dro tilbake til leiren, før vi fant flokken igjen samme kveld. Utrolig nok hadde de beveget seg i løpet av dagen, bare for å legge seg ned og slappe av et annet sted. Denne gangen lå alle på toppen av en liten ås, og til og med ungene var late. Det ble tatt flere bilder, og enda en personlig favoritt var i boks. Det var den samme ungen som på det første bildet, men denne gangen lå hun helt tilfreds og slappet av med øynene lukket. Etter at bilen vår forlot flokken denne kvelden, havnet løvene midt i et lite drama. Et åpent safarikjøretøy med turister fra luksuslodgen klarte å kjøre seg fast i en grøft rett ved siden av dem. Ifølge turistene satt alle løvene på toppen av åsen og stirret ned på dem med sultne blikk. De ble sittende fast helt til solen gikk ned. Det skal visstnok ha vært både gråt og noen våte bukser. Til slutt gikk løvene videre, og en annen bil kunne hjelpe turistene løs. Løvene lurte sannsynligvis bare på hvorfor de irriterende menneskene aldri dro.

Jeg ble utrolig glad da jeg senere så hvor bra bildene hadde blitt. Etter denne dagen bestemte jeg meg for å satse mer på fotograferingen, lære så mye som mulig og fortsette å utvikle ferdighetene mine. Tre fantastiske og minnerike observasjoner som endret fokuset mitt fra tilfeldig amatørfotograf til seriøs hobbyfotograf.

2. En «kjedelig» fugl som ikke var kjedelig

Denne gangen er det bare én observasjon, det lover jeg. Jeg hadde allerede fotografert en stund da dette skjedde, og jeg hadde til og med startet den aller første versjonen av det som senere skulle bli denne nettsiden. Frem til da hadde jeg først og fremst forsøkt å få gode bilder av pattedyr og store fugler, som ørner og hornfugler. De fleste fugler, særlig de små, var ikke en del av hovedfokuset mitt som fotograf. Så, en dag i september 2014, kom en liten og uanselig fugl til å forandre alt.

Jeg hadde vært ute og jobbet hele dagen i Tembe da jeg kom tilbake til leiren. Med kameraet over skulderen gikk jeg ned mot rommet mitt, og oppdaget en bitteliten skapning som hoppet rundt i gresset foran meg. Jeg skjønte at det var en liten fugl. Av en eller annen grunn virket den overhodet ikke plaget av at jeg var der. Jeg tenkte at dette var en glimrende mulighet til å få noen bilder, og begynte å fotografere. Den lille fuglen hoppet rundt, fløy både opp og ned og ga meg massevis av fine positurer. Den var utrolig sjarmerende. Etter noen minutter forsvant den inn i et tett kratt som bare små fugler kunne komme seg inn i. Fornøyd med bildene lot jeg den være i fred.

Jeg kastet meg straks over fugleboken for å finne ut hvilken art det var. Det viste seg å være en villnissanger. Jeg hadde aldri hørt om arten før, men nå var den plutselig blitt en av favorittfuglene mine. Da jeg så hvor bra bildene hadde blitt, måtte jeg laste dem opp og skrive en tekst om arten på nettsiden med en gang. Av alle de kule fuglene i Afrika ble den «kjedelige» villnissangeren den aller første fuglearten på nettsiden min. Etter å ha lest litt om arten forstod jeg også hvorfor den aldri fløy sin vei. Den ville spise alle de små insektene jeg skremte opp mens jeg beveget meg rundt for å fotografere den. Vinn-vinn!

Etter dette ble alle fugler en del av besettelsen min, både store og små. Jeg kunne til og med finne på å parkere bilen i 40 minutter ved siden av en dam med gjørmete vann mens jeg ventet på at svalene skulle lande for å drikke. Det var alltid litt pinlig å forklare dette til turister som stanset og spurte om jeg hadde funnet noe spennende. Nei da, jeg bare venter på at svalene skal drikke. Ingen løver å se her.

3. Batterilading med et spissneshorn

Da tiden min i Sør-Afrika nærmet seg slutten og nettsiden var kommet i gang, hadde jeg fortsatt ikke fått noen ordentlige bilder av et spissneshorn. Jeg hadde sett og fotografert flere stumpneshorn enn jeg klarte å telle, men det sky spissneshornet fortsatte å unngå meg. Jeg hadde bare hatt to brukbare observasjoner, og ingen av dem ga gode bilder. Den første var om natten. Under den andre var hovedfokuset mitt å unngå å få hornet til et spissneshorn gjennom døren på Audien jeg hadde leid den dagen. Spissneshorn er aldri enkle å fotografere, men jeg skulle til slutt få en tredje sjanse.

Et av de få problemene med Jeepen min var at batteriet tappet seg hvis bilen ikke ble brukt regelmessig (ja, jeg skiftet batteriet). Det var sannsynligvis i en friuke, og etter noen dager uten å ha brukt bilen var batteriet plutselig flatt. Den fantastiske utleieren min kom til unnsetning og hjalp meg med startkabler fra bilen sin. Jeg trengte egentlig ikke bilen akkurat da, men siden motoren måtte gå en stund for at batteriet skulle lades ordentlig, så jeg muligheten til å ta en kjøretur sent på ettermiddagen. Det nærmeste naturreservatet, Eastern Shores i iSimangaliso Wetland Park, lå bare noen minutter unna, så jeg bestemte meg for å dra ut og lete etter dyr.

Solen var i ferd med å gå ned da jeg bestemte meg for å kjøre en kilometer til før jeg snudde. Som flaksen ville ha det, fant jeg litt lenger nede i veien det mest aggressive og kortluntede dyret på det afrikanske kontinentet: et spissneshorn. For å gjøre situasjonen litt mer hårete måtte den bråkete motoren gå hele tiden, slik at jeg kunne være sikker på at bilen faktisk fikk meg hjem igjen. Heldigvis hadde akkurat dette spissneshornet glemt hvordan et skikkelig spissneshorn skal oppføre seg. Det var mer som en rolig ku enn en rasende galning. Dermed fikk jeg den perfekte muligheten til å ta mine første ordentlige bilder av arten, selv om ingen av dem ble helt fantastiske. Han gikk til og med rett forbi bilen uten å bry seg om den bråkete maskinen ved siden av. Det var en utrolig opplevelse, for spissneshorn er notorisk vanskelige å komme tett på på grunn av nervøsiteten og det berømte temperamentet deres.

4. Sjiraffer på rekke

Her lar jeg bildene gjøre mesteparten av jobben. Jeg elsker sjiraffer og har sett min andel av dem, men det er ikke vanlig å få en hel gruppe ute i det åpne på denne måten. Med det perfekte lyset fra kveldssolen var dette en drøm for en fotograf. Sjiraffene gjorde også sitt aller beste for å samarbeide. Hvis noen lurer, ble bildene tatt på Western Shores i iSimangaliso Wetland Park, rett ved St Lucia Estuary – mitt andre hjem.

5. Leoparden i siste liten

Dette er sannsynligvis et av favorittbildene mine noen gang. Ikke fordi det er et spesielt fantastisk bilde, men på grunn av hvor mye det betyr for meg personlig. Først litt bakgrunn om hvorfor.

I juni 2013 begynte jeg på det jeg alltid hadde trodd skulle bli et drømmeprosjekt. Jeg skulle forske på leoparder til doktorgraden min i Sør-Afrika. Parkene jeg skulle jobbe i var Tembe Elephant Park og Ndumo Game Reserve ved grensen til Mosambik. Det meste av prosjektet var basert på viltkameraer, så jeg trengte egentlig aldri å finne leopardene selv for at prosjektet skulle lykkes. En av grunnene til at jeg ønsket et leopardprosjekt i utgangspunktet, var likevel at jeg håpet det skulle gi meg flere leopardobservasjoner enn man normalt får ved ren tilfeldighet. Leoparden er, og har alltid vært, favorittdyret mitt i Afrika. Spol 18 måneder frem til et avsluttet prosjekt uten én eneste leopardobservasjon, og du kan si at jeg var en smule skuffet. Og herlighet som jeg prøvde å finne de rakkerne. Morgen og kveld dro jeg ut for å lete, men fant aldri annet enn ferske spor og et og annet brøl inne fra bushen. Du kan lese mer om forsøkene mine i «Hvordan du ikke får se en leopard».

Jeg hadde sett leoparder tidligere, både som frivillig og i Serengeti, men alle de brukbare bildene mine var tatt om natten. Nå som jeg for alvor jobbet med nettsiden og ønsket å vise frem de beste bildene mine av ulike dyr, var det utrolig irriterende å skulle forlate Sør-Afrika uten ett eneste bilde av en leopard i dagslys. At jeg hadde vært leopardforsker de siste 18 månedene, gjorde det direkte pinlig.

Det var den aller siste dagen – ja, den ALLER siste dagen – jeg bodde i St Lucia. Prosjektet i Tembe og Ndumo var ferdig, og alt som gjensto var et par dager i et annet reservat før jeg skulle reise tilbake til Norge. Jeg hadde egentlig ikke tid til å gjøre noe den dagen, for jeg hadde altfor mye å pakke og ordne. Så oppdaget jeg at det lå litt yr i luften og at dagen ikke var særlig varm. Plutselig kom jeg på ordene til en venn og lokal safariguide: «På kjølige dager med regn ser jeg nesten alltid leoparder i dagslys på Eastern Shores.» Det hadde definitivt ikke vært min erfaring frem til da, men siden dette var min siste sjanse på svært lang tid, måtte jeg gjøre et siste forsøk. Jeg droppet pliktene mine, hoppet inn i Jeepen etter oppmuntring fra utleieren min og kjørte inn på Eastern Shores for aller siste gang.

Jeg tok meg god tid og kjørte godt over halvveis inn i parken før jeg innså at det var blitt for sent på dagen til å finne noe spennende, og i hvert fall leoparder. Det var midt på dagen da jeg kjørte tilbake og kom over en bil som sto parkert på en høyde. Jeg stanset og spurte hva de hadde sett. Til min store overraskelse og frustrasjon fortalte de at en leopard akkurat hadde krysset veien foran dem. Jeg hadde altså gått glipp av den med bare noen sekunder. Leoparden viste seg ikke igjen, så de andre ga opp og kjørte videre. Jeg klarte derimot ikke å dra helt ennå. Dette var min aller siste mulighet til å se en leopard i dagslys, og jeg måtte vente litt til.

Ti minutter senere skjedde det. En leopardhunn dukket plutselig opp fra skogen omtrent hundre meter unna. Jeg klarte ikke å tro det jeg så, og hjertet truet med å hoppe rett ut av brystet av begeistring. Hun var fortsatt litt for langt unna til at jeg kunne få et godt bilde, men beveget seg sakte mot veien. Jeg bestemte meg for å kjøre frem til stedet der jeg trodde hun ville krysse. Til min store forbauselse oppdaget jeg, mens jeg sakte kjørte fremover, at hun ikke var alene. Ved siden av veien foran meg satt en enorm hannleopard. Han bare satt der, tilsynelatende uten en eneste bekymring i verden. Jeg kunne ikke la denne muligheten gå fra meg, så jeg stakk kameraet ut av vinduet og hamret løs på utløserknappen som en galning mens bilen fortsatt trillet sakte mot ham. I det aller siste mulige øyeblikket fikk jeg endelig bildene jeg ønsket meg! Han gikk videre før jeg kom nær nok til noen skikkelige nærbilder. Deretter møtte han hunnen, og begge la seg i skyggen under tett vegetasjon. Det var umulig å ta flere bilder, men jeg ble sittende sammen med dem i omtrent 40 minutter før de forsvant inn i skogen. Hva gir du meg for en heldig siste dag!

Det var den første listen med minner fra Afrika! Forholdet mitt til Canon 600D er dessverre over. Nå er jeg den stolte eieren av et Canon 7D Mk II og et Canon EF 100–400 mm IS II USM-zoomobjektiv, som jeg håper vil gi meg mye glede fremover. De første forsøkene på fuglefotografering har vært fantastiske, så fra nå av forventer jeg bilder med enda bedre kvalitet. Nå gjenstår bare den vanskelige oppgaven med å finne dyr i Norge … om vinteren …