Tundragås

Tundragås (Anser albifrons) er en mellomstor gåseart med en sirkumpolar utbredelse. Den hekker i arktiske og subarktiske tundraområder i Nord-Eurasia og Nord-Amerika, og overvintrer langt lenger sør i tempererte deler av Europa, Asia og Nord-Amerika. Under trekk og vinter er den en vanlig art i våtmarker, gressletter og jordbrukslandskap. Den hekker ikke i Norge, men dukker ofte opp her i landet under trekk.

Voksne individer måler omtrent 64–81 cm i lengde, har et vingespenn på 130–165 cm og veier vanligvis mellom 2,0 og 3,3 kg. Fjærdrakten er hovedsakelig gråbrun, med lysere fjærkanter som gir et svakt skjellmønstret inntrykk. Arten har en karakteristisk hvit flekk ved nebbroten, som er tydeligst hos voksne fugler. Et annet viktig kjennetegn er de mørke flekkene eller tverrbåndene på buken, som varierer individuelt og blir mer markerte med alderen. Beina er oransje, og nebbet er rosa.

Tundragås kan forveksles med andre grågjess. Sammenlignet med grågåsa (Anser anser), som den kan dukke opp sammen med, er den brunere, mindre og slankere, har kortere nebb og mangler grågåsas ensfargete buk og kraftige kroppsform. Tundragås er til forveksling svært lik dverggås (Anser erythropus). Dverggås er merkbart mindre, har kortere hals, rundere hode, en tydelig gul øyering og en mer utstrakt hvit panneflekk som ofte strekker seg høyere opp i pannen. Tundragås virker mer langhalset og kraftigere bygd, og mangler som regel den markante gule øyeringen.

Tundragås benytter et bredt spekter av åpne habitater gjennom året. På hekkeplassene foretrekker den tundravåtmarker, elvedaler, myrområder og innsjøkanter, ofte i åpne landskap med god oversikt. Utenfor hekkesesongen oppholder den seg i lavlandsområder, som våtmarker, kystmyrer, gressmarker og jordbruksområder, hvor tilgangen på mat er god.

Føden består hovedsakelig av plantemateriale, inkludert gress, starr, blader, skudd, røtter og jordstengler. Under trekk og vinter spiller jordbruksarealer en viktig rolle, der fuglene beiter på beitemark, stubbåkre og nysådde jorder. Næringssøk skjer som regel ved beiting på land eller ved graving og plukking i fuktig jord, ofte i store, løst organiserte flokker.

Arten er svært sosial utenfor hekkesesongen. Under trekk og vinter danner tundragås store flokker som kan telle flere tusen individer. Flokkene raster gjerne samlet på innsjøer, elver eller kystnære områder, og flyr daglig til beiteområder inne i landet.

Tundragås er kjent for sine høylytte, gjentatte rop, som ofte høres både under flukt og når fuglene beiter. Den sosiale strukturen er sterkt knyttet til familiegrupper, der foreldre og unger holder sammen gjennom den første vinteren og ofte også påfølgende trekk. Innenfor store flokker holder disse familieenhetene seg gjerne tett samlet, noe som bidrar til det organiserte preget hos beitende og flygende flokker.

Hekkingen foregår i Arktis, der den korte sommeren gir et begrenset tidsrom for egglegging og ungeutvikling. Parene danner sterke, ofte langvarige bånd, og reiret plasseres på bakken, som regel på tørre, litt forhøyede steder nær vann og med god oversikt over omgivelsene.

Hunnen legger vanligvis 4–7 egg, som ruges i omtrent 22–28 dager. Kort tid etter klekking forlater ungene reiret og følger foreldrene til næringsområdene. Begge foreldrene deltar i vaktholdet. Ungene blir flygedyktige etter rundt 40–45 dager.

I hekketiden gjennomgår de voksne en felling av vingefjærene og blir midlertidig flygeudyktige, noe som gjør tilgang på mat og trygge områder særlig viktig. Ungene holder seg vanligvis sammen med foreldrene gjennom trekk og vinter. I naturen kan tundragås leve godt over 10 år, og enkelte individer kan bli betydelig eldre.

Tundragås er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den globale bestanden er stor, og flere bestander er stabile eller økende, selv om utviklingen varierer mellom ulike trekkruter.

De viktigste truslene er tap og forringelse av leveområder, særlig ved viktige raste- og overvintringsplasser, samt forstyrrelser og jakt i deler av utbredelsesområdet. Fordi arten er avhengig av et nettverk av egnede hekke-, raste- og vinterområder over svært lange avstander, kan endringer på enkelte nøkkelområder få betydelige regionale konsekvenser, selv om den globale bestanden fremstår som relativt trygg.