Stjertand

Stjertand (Anas acuta) er en slank, mellomstor gressand med en holarktisk utbredelse. Arten hekker over store deler av nordlige Eurasia og Nord-Amerika, fra tempererte gresslandskap og våtmarker til subarktiske tundraområder, og overvintrer lenger sør i tempererte og subtropiske områder i Europa, Asia og Nord-Amerika.

Voksne individer måler omtrent 53–74 cm i lengde, der hannene som regel er noe større enn hunnene. Arten er lett gjenkjennelig på sin langstrakte kropp, lange hals, smale vinger og spisse stjert, noe som gir den et tydelig strømlinjeformet preg både i flukt og når den ligger i vannet.

Hanner i hekkedrakt er særlig iøynefallende, med mørkebrunt hode, klar hvit brystside og en markant hvit stripe som strekker seg opp langs siden av halsen. De lange, spisse midtre stjertfjærene – som er mest utviklet hos hannene – har gitt arten dens navn. Hunnene er mer diskret farget, med spraglete brun fjærdrakt og lysere ansikt, men beholder den karakteristiske slanke kroppsformen og lange halsen.

Stjertand bruker et bredt spekter av åpne, grunne våtmarker. I hekketiden finnes den ofte i myrer, fuktige gressletter, prærie-våtmarker, våtmarker i tilknytning til tundra og oversvømte enger. Utenfor hekkesesongen benytter den også innsjøer, elvemunninger, kystlaguner, brakkvannsområder og oversvømte jordbruksarealer.

Føden varierer med årstiden. Om høsten og vinteren dominerer plantemateriale, særlig frø fra gress, starr og vannplanter, samt spillkorn fra jordbruk. I vår- og sommerhalvåret øker andelen animalsk føde, og stjertanda spiser da blant annet akvatiske insekter, små krepsdyr og bløtdyr, som er spesielt viktige for voksende andunger.

Fødeopptaket skjer hovedsakelig ved overflatebeiting eller ved å tippe kroppen opp ned i grunt vann, ofte langs våtmarkskanter der maten er lett tilgjengelig.

Stjertand er generelt sosial, særlig utenfor hekkesesongen, og danner da ofte store flokker på åpne vannflater og våtmarker. Om vinteren kan den også beite mye på nærliggende jorder, og flyr gjerne daglig mellom beiteområder og hvileplasser.

Arten er en sterk og smidig flyger, og opptrer ofte sammen med andre svømmeender under trekk og overvintring. Sammenlignet med mange andre andearter er stjertand ofte årvåken og sky, og tar raskt til vingene ved forstyrrelser.

Stjertand trekker over det meste av utbredelsesområdet. Vårtrekket starter som regel tidlig, og mange individer beveger seg nordover så snart hekkeområdene blir isfrie. Høsttrekket foregår over en lengre periode, der fuglene gradvis trekker sørover etter hvert som temperaturene synker og våtmarker fryser til.

Noen bestander gjennomfører langdistansetrekk, blant annet mellom hekkeområder i Sibir og overvintringsområder i Nord-Amerika. Trekket skjer ofte om natten, og stjertand er i stand til å gjennomføre lange, sammenhengende flygninger mellom rasteplasser.

Par dannes ofte allerede i sen vinter, og mange fugler ankommer hekkeområdene ferdig paret. Stjertand er blant de tidligste hekkende endene, og utnytter raskt våtmarker som nylig har tint frem.

Reiret legges på bakken, som regel godt skjult i lav vegetasjon, og kan ligge relativt langt fra vann sammenlignet med mange andre svømmeender. Hunnen legger vanligvis 7–9 egg, som hun ruger i omtrent 22–24 dager. Det er kun hunnen som ruger eggene og tar seg av ungene.

Andungene forlater reiret kort tid etter klekking. De finner selv føde, men ledes og beskyttes av hunnen. Ungene blir flygedyktige etter omtrent 46–57 dager. I naturen kan stjertand bli over 20 år gammel, selv om de fleste individene lever betydelig kortere.

Stjertand er i dag klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Til tross for artens store utbredelse og relativt høye bestandsstørrelse, har flere regionale bestander vist nedgang, særlig i deler av Nord-Amerika og Europa.

I Norge er stjertand oppført som sårbar på den norske rødlisten. Arten har hatt en betydelig bestandsnedgang i hekkebestandene, særlig i Sør-Norge, der den tidligere var vanligere i våtmarker, innsjøer og flomområder i lavlandet. Nedgangen knyttes først og fremst til tap og forringelse av leveområder, spesielt gjennom drenering av våtmarker, oppdyrking og endringer i landbrukspraksis. I tillegg kan økt predasjon, forstyrrelser i hekketiden og lav reproduksjonssuksess ha bidratt til bestandsnedgangen. Selv om arten fortsatt forekommer regelmessig under trekk og overvintring i Norge, er den nå en sjeldnere hekkefugl enn tidligere.