Sørgedue

Sørgedue (Zenaida macroura) er en av Nord-Amerikas mest vanlige og utbredte fuglearter. Den er lett gjenkjennelig på en slank, halet silhuett, myke, gråbrune fjær, og distinkte sorte flekker på vingene. Voksne individer måler typisk mellom 23 til 34 cm i lengde, der hannfugler er noe større enn hunnfuglene. En av artens mest distinkte kjennetegn er den milde, sørgmodige kurringen som har bidratt til navnet dens. Denne duen kan differensieres fra lignende arter på sin spisse hale med hvite kanter, i motsetning til de avrundede halene oftest sett hos andre duer. Disse fuglene er også bemerkelsesverdig raske flygere, og når hastigheter opp til 88 kilometer i timen.

Sørgeduer trives i en rekke habitater, inkludert landbruksland, prærier, åpne skoger, og urbane områder. De viser en spesiell preferanse for områder der bakken er bar eller med sparsom vegetasjon, noe som gjør det lettere for dem å søke etter mat. Dietten deres består hovedsakelig av frø, som utgjør mer enn 99% av deres kosthold. De livnærer seg på et bredt utvalg av frø fra gress, korn, og ugress, og spiser av og til snegler og insekter. Matsøkingen foregår vanligvis på bakken, hvor sørgeduer kan ses søke i par eller små flokker. De viser en unik fôringsatferd kjent som «hode-nikking,» som hjelper dem med å se mens de beveger seg.

Hekkesesongen for sørgedue strekker seg fra mars til september, og de kan oppdra flere kull. Disse fuglene er monogame, med par som danner sterke bånd gjennom hele hekkesesongen. Reirplasser er ofte lokalisert i trær, busker, eller av og til på bakken, med reir konstruert av kvister og gress. Hunnene legger typisk to egg per kull, som begge foreldrene ruger på i omtrent 14 dager. Ungene mates med en næringsrik sekresjon, kalt kromelk, produsert av begge foreldrene. De forlater reiret omtrent 15 dager etter klekking, men de unge kan bli i nærheten og bli matet av foreldrene i opptil to uker deretter.

Sørgedue har en stor populasjon og et omfattende utbredelsesområde. Til tross for å være en populær jaktfugl, der millioner blir jaktet årlig over hele Nord-Amerika, forblir deres populasjoner stabile takket være deres høye reproduksjonsevne. Imidlertid kan tap av habitat og endringer i landbrukspraksis påvirke lokale populasjoner. Den er oppført som livskraftig på IUCNs rødliste.