Russevåk

Russevåk (Buteo buteo vulpinus) er en forholdsvis liten og langvinget underart av musvåk, og blir vanligvis rundt 45–50 cm lang. Den viser tydelig fargepolymorfi, altså at den forekommer i flere markant forskjellige fargeformer, fra lyse gråbrune fugler til kraftig rustfargede individer. En varm rustfarget hale er vanlig og ofte nyttig som kjennetegn, men ingen enkelt detalj i fjærdrakten passer på alle individer.

Sammenlignet med vår egen variant av musvåk virker russevåk ofte litt mindre, smidigere og mer langvinget. Den store variasjonen gjør at enkelte fugler kan være vanskelige å bestemme sikkert, og flere trekk ved kroppsform, hale, vinger og fjærdrakt må ofte vurderes sammen.

Russevåken er den sterkt trekkende østlige underarten av musvåk (Buteo buteo). Denne siden handler spesifikt om B. b. vulpinus, ikke om hele arten.

Dagens taksonomier beholder vulpinus som en underart av B. buteo. Mot den nærliggende formen menetriesi er grensene ikke alltid skarpe, og fugler med mellomliggende kjennetegn kan gjøre underartsbestemmelsen vanskelig.

På vinterområdene foretrekker russevåken åpne landskap som gressmark, savanne, jordbruksland og åpent skoglandskap. Høye sitteplasser er særlig verdifulle, og stolper, gjerder, døde trær og spredte store trær brukes ofte som utkikksposter.

Alder kan påvirke habitatbruken. Studier i Sør-Afrika har funnet voksne oftere i åpne områder med gode jaktposter, mens yngre fugler relativt oftere opptrer i tettere vegetasjon.

Små pattedyr utgjør mye av kostholdet på de afrikanske vinterområdene, supplert med fugler, reptiler, amfibier og store virvelløse dyr. Åtsler tas også når muligheten byr seg.

Kostholdet kan skifte raskt når midlertidige matkilder blir tallrike, og masseforekomster av insekter eller andre små byttedyr kan samle flere fugler på samme sted.

Det meste av jakten på vinterområdene foregår fra en sittepost. Fuglen følger med på bakken fra en stolpe, gjerdestolpe, et dødt tre eller et annet høyt utkikkspunkt og går raskt ned mot byttet når det oppdages. Den søker også etter mat fra sveveflukt og kan jakte på bakken når byttedyr er konsentrert.

Voksne fugler sikrer seg ofte de beste åpne jaktpostene og kan fortrenge yngre individer. Førsteårsfugler kan også forsøke å stjele bytte fra voksne.

På de afrikanske vinterområdene opptrer russevåk vanligvis alene eller spredt fremfor i tydelige sosiale grupper. De store ansamlingene som forbindes med arten er først og fremst knyttet til trekket.

På hekkeområdene holder parene territorier og bruker rop og luftspill til å markere tilstedeværelse og forsvare området.

B. b. vulpinus hekker fra nordlige Skandinavia og Øst-Europa gjennom Russland og vestlige–sentrale Sibir til deler av Sentral-Asia. De fleste trekker sørover om høsten til Afrika sør for Sahara, mens enkelte overvintrer lenger øst i Sør-Asia. Fugler som når det sørlige Afrika ankommer vanligvis i oktober og november og blir gjennom den sørlige sommeren før de trekker nordover igjen omkring mars og april.

Som mange bredvingede rovfugler bruker russevåken termikk – søyler av stigende varm luft – til å vinne høyde uten å bruke mye energi, før den glir videre. Ved geografiske flaskehalser kan tusenvis samle seg i spektakulære trekkstrømmer.

Det årlige fjærskiftet er tett tilpasset de lange trekkreisene. Voksne kan skifte noen flygefjær på hekkeområdene, sette fjærskiftet på pause under trekket og fortsette etter at de har nådd Afrika. Vinterens fjærskifte er uvanlig uregelmessig, og flygefjærene skiftes ikke nødvendigvis i én enkel rekkefølge. Tiden på vinterområdene er heller ikke lang nok til å fornye alle flygefjærene hvert år.

Hekkingen begynner etter at fuglene vender nordover om våren. Parene bygger eller gjenbruker vanligvis et kraftig kvistreir i et tre, selv om klipper eller menneskeskapte konstruksjoner kan brukes lokalt.

To til fire egg er vanlig hos musvåk. Inkubasjonstiden er omtrent fem uker, og ungene blir i reiret ytterligere seks til åtte uker før de blir flygedyktige. Ungene klekkes lite utviklet og hjelpeløse og er avhengige av foreldrene for varme og mat. Begge foreldrene bidrar til å skaffe mat og forsvare ungene.

Russevåken vurderes ikke separat av IUCN. Rødlistestatusen følger derfor musvåk (Buteo buteo), som fortsatt er klassifisert som livskraftig; den gjeldende IUCN-oppføringen bygger på vurderingen fra 2021.

Underarten er tallrik og bruker et enormt sesongmessig utbredelsesområde. Elektrokusjon, forgiftning, ulovlig jakt og kollisjoner med infrastruktur kan gi lokal dødelighet langs trekkrutene, men det finnes ikke tegn til at vulpinus i seg selv kvalifiserer til en truet kategori. Et eget globalt bestandsanslag er ikke tilgjengelig.